Foto: Josh Zakary
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I løpet av sensommeren ble syrere og andre mennesker på flukt motatt med åpne armer, jubel og nærmest fanfare i det de ankom togstasjoner i Tyskland og Sverige.
Så skjedde det noe. Ungarn gjorde alvor av trusselen sin om å stenge grensen. Strømmen kanaliseres videre gjennom Slovenia og inn i Østerrike. For, etterhvert som antallet øker, ser gjestfriheten ut til å minske. I Østerrike er det ikke lenger vennligsinnede med velkomstskilter, men istedet høyreradikale med skjellsord som nå møter flyktningene. I Finland har man til og med kastet molotov-cocktails mot bussene som frakter flyktningene, og demonstranter som har møtt opp kledd som Ku Klux Klan.
Her hjemme var det i starten stor entusiasme. Folk skulle nærmest overgå hverandre i medmenneskelighet, både på og utenfor sosiale medier. Initiativer som Refugees Welcome tok av og fikk titusenvis av følgere. Flyktninger var velkomne. Velkomne som bare det. Folk har stått på i dagesvis, og nattesvis, for de nyankomne og traumatiserte som havnet på PUs nødmottak i Oslo.
Bølgen som synger på siste vers?
For tonen er definitivt endret. Restriksjon er blitt den nye normalen. Nå snakker man fra myndighetenes side om utfordringer, tall, smertegrenser på hvor mange som kan tas inn og lavkvalitets boløsninger. Flyktningene skal huses i brakker og skip, og Frps nestor Carl I. Hagen krever grensepasseringene i nord mot Russland stengt. Fra politisk hold er det nesten kun SV som holder stand, og hvor partileder Audun Lysbakken går inn for å åpne for asylsøknader fra flyktningeleirene.
Kan man, uten å være for konkluderende, tenke seg at realismen har nådd frem, nå som den store idealismen ser ut til å vike? Nå kan det virke som om overnevnte bølge av medfølelse over de flyktende syrere, afghanere ut til å ha en best-før-dato. En slags bølge av idealisme som synger på siste vers.
Jeg tenker det var spesielt oppslagene om flyktningefamiliene, og barnas skjebner som slo bryteren på for mange. Bildet av den lille syriske treåringe flyktningen Aylan, som omkom sammen med foreldrene sine i Egeerhavet, ble sjokksymbolet som galvaniserte nesten hele befolkninger i vestlige vesltående land til å ta tak i situasjonen og håpløsheten.
Entusiasmedempere og hat som den “nye normalen”
Nå er nyheten forlengst glemt, og “normalen” tatt over. Og denne nye “normalen” burde skremme vettet av de fleste. Hets har fått flyte fritt. Svenske nynazister utfører brann på asylmottak, og poster gratulasjonskommentarer seg på nett. Situasjonen har utviklet seg slik at flere svenske asylmottak må åpne på hemmelig adresse.
Her hjemme ble Facebook-siden til justisminister Anders Anundsen invadert av hatefulle kommentarer når han tok opp retur av flyktninger uten beskyttelsesbehov. Oppslaget om flyktninger som protesterte mot boforholdene i Sarpsborg førte også til liknende reaksjoner. En skulle nesten ikke håpe at asylsøkerne og flyktninger fikk tilgang på nett på mottakene, slik at de slapp å lese om seg selv.
Hvor går smertegrensen?
For mange føles begeret fullt. Og en må ha forståelse for skepsisen. Menneskestrømmen kommer på et tidspunkt hvor mange opplever at både velferdsstat og samfunnsstruktur er på vikende front. Får ikke skeptikerne komme til orde, vil ekkokamrene bli neste stopp.
Her må vi som pressefolk være varsomme og kritiske. Vi må fokusere på både fakta, og på de unike menneskehistoriene. Å vise til strømmen av menneskene på jakt etter et bedre liv som en stor uoversiktlig menneskemasse er uansvarlig og simplistisk.
En kan spørre seg om det går en smertegrense når det gjelder antall. Fremtiden for asylsystemet og integreringen i kjølvannet av tidenes største menneskestrøm til Vest-Europa (og deriblant Norge) er et legitimt hodebry. Jeg ser det på norske utlendingsmyndigheter, en overarbeidet UNE-direktør og utslitte PU-kolleger i oppslag og på pressekonferanser.
Hjertet varmt, hodet kaldt, er tommelfingerregelen mange henviser til. For et sted mellom den såkalte alarmismen og godhetsposeringen ligger edrueligheten. Selv i et så følelsesmessig betent tema som flyktningestrømmen, hvor man kan bli plassert i den ene eller andre båsen, ligger menneskeligheten. Og det er denne må stå i hovedfokus, og som ikke har noen smertegrense, enten folk er velkomne eller ei.
