- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I skrivende stund har det gått en dag siden russiske styrker entret ukrainsk territorium og forårsaker materiell skade og tapte liv.
Et nytt trist kapittel er i gang. Krigens grusomhet, som i de siste årene har vært forbeholdt andre kontinenter, rammer Europa på nytt. To nabofolk, som deler språk og kultur, er på hver sin side av slagmarken.
Først og fremst handler dette om geopolitikk. Russland og Putin ser Ukraina som en del av sin soleklare innflytelsessfære. Flertallet av ukrainerne har siden Maidan-opprøret i 2014 valgt å vende seg mot Vesten, EU og NATO. For Putin har de siste årene med ukrainsk politisk uavhengighet vært en hodepine. For lykkes ukrainerne med å skape demokrati og velstand, slik andre tidligere stater under sovjetisk innflytelse, vil dette gi demokratiske krefter i Russland fornyet styrke. Invasjonen i Ukraina handler ikke bare om narrativet om vestlig ekspansjon, men også om overlevelse for den nåværende russiske staten.
Vesten svekket
I Russland har opposisjonelle stemmer manet til demonstrasjoner mot krigen, noe som kan påminne om bølgen med antikrigsmarkeringen her hjemme og andre vestlige land etter USA og den vestlige koalisjonens okkupasjon av Irak. Flere hundre ble arrestert i går i byer som St Petersburg og Moskva. En stor andel var unge og urbane, som ikke føler seg representert av Putin-regimets politikk.
For Europa og Vesten er krigen ikke bare et bevis på et styrket Russland, men også om en svekket geopolitisk posisjon for førstnevnte. Vestlige ledere som Joe Biden og Boris Johnson er i en svekket posisjon, mens autokrater som Putin har styrket sin stilling. Vestens interne konflikter, som den dype politiske splittelsen i USA og EU, samt nederlaget i Afghanistan, gjør at man ikke vil klare å stå samlet i en krig mot russerne. Vestens virkemidler vil kun begrense seg til sanksjoner.
Humanitær katastrofe
Likevel er det først og fremst humanitær katastrofe og flukt som er krigens fremste konsekvens, som i andre kriger.
Vi som levde sist gang det var krig i Europa, i det tidligere Jugoslavia, husker de horrible menneskerettsbruddene som ble begått. Om hvordan hatet mellom folkegrupper muliggjorde overgrep, fangeleire, drap på sivile og flukt.
Norge, og mange andre på 90-tallet tok imot folk med glede og hjertevarme. Over 30 år etter er flyktningene fra den krigen fullverdige norske borgere.
Nå må man belage seg på en ny strøm av flyktninger. Ifølge FN kan opptil fem millioner flykte eksternt og internt. Foreløpig er Romania og Polen nærmeste destinasjon. En (mest sannsynlig) russisk seier i krigen vil føre til at Ukrainas nåværende regjering vil bli fjernet fra makten. En kort russisk okkupasjon vil bli etterfulgt av innsettelsen av russisk-vennlig regjering, og en politisk nyordning av landet. Ukrainerne har enten fortsatt militær motstand, eller flukt som gjenværende alternativ.
Vesten kommer ikke til å fronte russerne militært, og da er ansvaret større for å stå opp for å fronte den humanitære katastrofen som nå melder seg i krigens kjølvann på mest mulig verdig måte. Spørsmålet er, vil vi ta imot disse nye krigsflyktninger med den samme hjertevarmen vi tok imot andre grupper de siste årene?
