Kjære Sylvi Listhaug

Saef har jeg skrevet litt om på bloggen tidligere. Han er syrisk mester i Taekwondo! Han hadde jo vært en kjemperessurs, ikke sant? Gi han en mulighet til å lære bort selvforsvar til jenter og gutter så de kan ta vare på seg selv, og ikke i like stor grad være avhengige av Soldiers of Odin!noe litt annet for deg enn for dem.  Men det kan vi ta en annen gang, jeg vil ikke at dette skal ta oppmerksomheten vekk fra det jeg egentlig vil snakke om. Men det som er så ekstremt positivt med det du sier her, Sylvi, er jo at de aller fleste asylsøkerne (i hvert fall samtlige jeg har møtt) så gjerne vil nettopp dét! De kjeder seg på mottakene og ønsker ikke noe annet enn å kunne jobbe, gjøre noe positivt, bidra, fylle dagene med noe givende! Og veldig mange av dem er virkelig eksperter på sitt felt. Jeg vet i hvert fall om en del mennesker som stiller til yting snarest, dersom du lar dem. La meg presentere noen av dem for deg med det samme! 

Samir er landbruksingeniør. Samir jobber gjerne gratis bare for å ha noe å finne på. Han har masse erfaring ikke bare på kontor, men også i felten da han og familien hadde en eplegård hjemme i Syria. De hadde granatepler også! I hagen!!! Herregud. Hvis det er mulig å spise seg til sykelig fedme på granatepler hadde jeg gjort det. Samir er også proff i Judo, og har fått lov til å være med på noen judotreninger hos Sande Judoklubb. Der underviser han nå barn! Dermed er Samir allerede en ressurs, og han stortrives. 

Mona  kom til Norge sammen med mannen hennes Mustafa. Hun er nyutdannet sivilingeniør! Mona

 er muslim og fra Syria, hun er en moderne, fri kvinne som gjør som hun vil. Om det ikke finnes noe sted hun kan bidra som sivilingeniør kan hun jo alltids bli modell eller representere Norge i en miss universe-konkurranse eller noe sånt, for hu er jo RELATIVT pen da. Da jeg snakker med Mona og Mustafa for å preppe til dette innlegget snakker Mustafa om krigen, om hvordan han kunne høre bombene i bakgrunnen da han snakket med Mona på telefonen og hvordan de måtte svømme mot Hellas etter at båten deres over fra Tyrkia sank midt på natten. “Vær optimistisk” skyter Mona inn fra sidelinjen, og tar Mustafa i hånden. 

Mustafa, mannen til Mona, er utdannet fysioterapeut og driver med musikk på siden. Litt digg med 

fysio nå i kulda når kroppen blir stiv og støl? Han er fra Lebanon, hvor han tidligere pleide å spille på et veldig rart instrument som jeg ikke husker navnet på i bryllup, på restauranter også videre. Han har vært ansatt i to veldedige organisasjoner tidligere, og i tillegg jobbet mye som frivillig i Røde Kors. 

Sist, men så ABSOLUTT ikke minst, vil jeg presentere Mahmoud. Herregud for en mann. At han ikke har blitt headhunta av Pascal er jo bare et mysterium. Denne karen er konditor/kokk/pastry Chef/supermann. Mahmoud snakker godt engelsk, og melder seg alltid til å hjelpe til med alt mulig på mottaket han bor på. Han er fra Syria og utdannet seg som “pastry chef” der, deretter har han jobbet i Lebanon, Irak og Dubai. Han har vunnet flere store konkurranser og høythengende priser innenfor sitt spesialfelt, og har jobbet på Dubais mest eksklusive hoteller.

Jeg har møtt mye bra folk med mange forskjellige talenter. Frisører, blomsterbindere, alle former for ingeniører, industriarbeidere, bønder, leger, advokater, kort sagt, folk fra alle profesjoner som ønsker å bidra. Også de som ikke rakk å bli ferdig med utdannelsen før de måtte dra. 

Hussam, her avbildet ved mitt rotete kjøleskap og skal straks smake på taco for første gang i sitt liv. Da jeg spurte hva han hadde lyst til å jobbe med videre svarte han: ” i want to help people”. Slik jeg opplever det er denne mentaliteten representativ for flere av dem.

Jeg forstår at det er vanskelig å skulle finne jobb til alle. Og jeg forstår at noen mener at “de stjeler jobbene våre”, mens andre, sånn som deg, Sylvi, mener at de må jobbe hvis de skal få være her. Jeg forstår også at de få jeg har presentert i dette innlegget er en veldig veldig liten brøkdel av alle som har kommet, og jeg forstår at ikke absolutt alle er like innstilt på å bidra som det disse er. Men jeg tror det er mange som er det, og jeg mener det er viktig å trekke frem de positive. 

Jeg er ikke politiker, og jeg har ikke stått med megafon ved grensa og ropt “KOM INN HIT ALLE SAMMEN!!”. Jeg har ingenting med hvor mange som kommer inn eller hvor mange som får bli. Men nå er de her, og da tror jeg på et Norge som bidrar til integrering. 

Jeg forstår også at det er vanskelig å finne ut av en god løsning på dette. Men ettersom du sa det du sa, at de må yte, ikke bare nyte, så hadde jeg kanskje håpet på at du har en plan rundt nettopp dèt? Uansett ønsker jeg deg lykke til, og håper du setter i gang noen tiltak som gir disse menneskene mulighet til å bidra! 

Med vennlig hilsen Julia Friberg 🙂

Opprinnelig lagt ut på bloggerens eget nettsted, http://juliafrika.blogg.no/. Forkortet versjon re-publisert på utrop.no med tillatelse.