Den selektive solidariteten

Krigen i Ukraina er grusom. Det er flott å se at Europa denne gangen møter flyktninger med luftbroer og blomster, og ikke med piggtrådgjerder og gummikuler, som andre flyktninger har blitt møtt med. Norge har allerede tatt imot minst 13 000 flyktninger fra Ukraina, og forbereder seg på å ta imot til sammen 30 000. Dette skjer uten at regjeringen beskyldes for å være “godhetstyranner” som bærer “lykkejegere” inn på gullstol.

Sylvi Listhaug, kvinnen bak disse kjente ordene, er nå blant dem som tar til orde for at vi skal ta imot flyktninger – så lenge de er ukrainske.

Krigen i Ukraina har dominert forsidene av norske aviser siden februar. Norske hoteller var tidlig ute med å gi rom for at ukrainske flyktninger kan bo gratis, og reiseselskaper har åpnet for at ukrainsk pass er gyldig reisebevis. I løpet av tre dager klarte Bergen kommune å rigge opp en hel skole, klar til å ta imot 300 ukrainske barn som bor på asylmottak.

Jeg håper at dette er den nye standarden for hvordan vi tar imot flyktninger, og ikke bare et engangstilfelle spesielt forbeholdt hvite flyktninger fra Europa.

Studentene fra Afrika og Asia som står helt bakerst i de lange køene ved Ukrainas grenser, tyder på at det siste alternativet er realiteten: Europeere virker å ha mest sympati for europeere. Hvite europeere.

Flere har reagert på en stadig mer synlig selektiv solidaritet. Det er ikke rart.

Vesten samlet i solidaritet

At vi viser en større vilje til å ta imot ukrainske flyktninger, forklares av mange med at Norge og andre europeiske land nå ansees som nærområder. Det er et gyldig argument. Logistikkmessig er det lettere å hente noen som er nærmere oss selv.

Når vi derimot tar i betraktning alle de asiatiske og afrikanske flyktningene som er sittende fast på greske øyer eller nektes inngang til europeiske havner etter å ha reist over middelhavet, blir det tydelig at det ikke handler om reisevei. For å ikke nevne alle krigsflyktninger som har blitt avvist på grensen til Norge, og som ble returnert til Afghanistan da det var krig der.

Det handler ikke om geografi. Vi har ingen landegrense til Ukraina. Langt ifra. Flere har forklart at det handler om at Ukraina “føles nært”.

Vestlige utenrikskorrespondenter har hintet til at ukrainske flyktninger fortjener vår oppmerksomhet, fordi de er mennesker fra middelklassen som kjører samme biler som vi gjør. Kanskje vi gjenkjenner oss i de ukrainske flyktningene som står i kø i kulda, fordi de bruker samme vinterjakker som oss?

At de er “europeere” med “blå øyne” og “blondt hår” har også blitt nevnt. Det er ikke til å komme utenom at ukrainernes hvite hud, får mange innvandringskritiske europeere til å åpne opp armene.

 

“Nært” er ikke det samme for alle nordmenn

Utseende virker å være en viktig faktor som får mange nordmenn til å føle seg “nærmere” ukrainere enn andre flyktninger, fordi hvor mange nordmenn har egentlig bakgrunn fra Ukraina?

Personlig, kjenner jeg ingen. Jeg kjenner derimot flere nordmenn med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Afghanistan, Palestina, Etiopia, Eritrea og Jemen.

Alle disse landene har nylig hatt, eller har pågående kriger og militæroperasjoner. I flere av disse krigene, har norske soldater og våre allierte tatt sivile liv. I to av disse krigene, var det våre amerikanske allierte som invaderte.

Det er ikke rart at nordmenn med familie fra Irak og Afghanistan lurer på hvorfor det plutselig er mulig å straffe Russland så hardt med sanksjoner, når USA ikke har fått en eneste konsekvens etter å ha invadert både Irak og Afghanistan.

Når vennene våre bomber

USAs “krig mot terror” resulterte i over 250 000 døde sivile irakere og afghanere, og en økning i global terrorisme. Jo flere som ble drept av amerikanske bombeangrep, jo flere ville kjempe mot invasjonsstyrken. I Irak vokste IS frem. I Afghanistan vokste Taliban.

Til tross for underrapportering, har det blitt dokumentert flere alvorlige tilfeller hvor amerikanske bomber har truffet sivile ofre. Sist var i august 2021 hvor ti familiemedlemmer, inkludert syv barn, døde da amerikanske soldater bombet bilen til en afghansk hjelpearbeider.

Det er ikke rart at flere nordmenn med bakgrunn fra Afghanistan, lurer på hvorfor vi gledelig tar imot ukrainske flyktninger, samtidig som 190 afghanere i Norge har utreiseplikt.

Norge har også sluppet bomber. Både i Afghanistan og Libya. Det er ikke rart at flere nordmenn med nordafrikansk bakgrunn reagerer, når vi den dag i dag ikke vet hvor mange sivile libyere som døde av de norske bombeangrepene i 2011.

Det er ikke rart at flere nordmenn med familie fra Palestina, eller andre arabiske land, lurer på hvorfor det var så lett å gjennomføre en total boikott av okkupasjonsmakten Russland, når Norge ikke vil boikotte okkupasjonsmakten Israel, som har bombet, beskutt og undertrykket sivile palestinere gjennom flere tiår.

Registrerte hjelpearbeider og familie som Al-Shabaab-terrorister

Det er heller ikke rart at flere nordmenn med familie fra Somalia reagerer på den omfattende pressedekningen bombingen av Ukraina har fått, når ingen norske medier skrev om de amerikanske droneangrepene i Somalia som skjedde samme dag som Russland startet bombingen av Ukraina.

Underrapportering er farlig. Uten tilstrekkelig rapportering av militæroperasjoner, kan drap på sivile forbigå i stillhet. Amnesty International kritiserer USA Africa Command (AFRICOM) for manglende rapportering av sivile tap som en følge av droneangrep i Somalia. De trekker frem et eksempel fra februar 2020, hvor to sivile ble drept og tre skadet av amerikanske droneangrep. Ofrene ble avfeiet som Al Shabaab-terrorister.

Det ene offeret, var den 18 år gamle kvinnen Nurto Kusow Omar Abukar. Hennes to yngre søsken og bestemor ble også alvorlig skadet da den amerikanske bomben traff familiehjemmet. Det andre offeret, var Mohamud Salad Mohamud. Han var bonde, kontorsjef i Hormuud Telecom, og hadde jobbet for flere internasjonale hjelpeorganisasjoner.

 Hjelpearbeideren har tidligere blitt arrestert av Al Shabaab, men det amerikanske militæret registrerte både ham, og Abukar som Al Shabaab-terrorister. 

— Vi har dokumentert sak etter sak i USAs eskalerende luftkrig i Somalia, hvor de tror de kan omtale sine sivile ofre som terrorister uten at noen spørsmål skal bli stilt, sier Deprose Muchena, Amnesty Internationals Direktør for det østlige og sørlige Afrika.

Norske bomber, sivile ofre

Norsk-somaliere har flere grunner til å føle på en dobbeltmoral de siste ukene. Flere norsk-somaliere har familie fra Jemen. For disse, må det være frustrerende å se hvordan Norges Utenriksdepartement tillot våpensalg til De Forente Arabiske Emirater, selv etter at FN advarte mot at Emiratene brøt folkeretten ved å bombe sivile jemenitter.

Det har blitt skrevet om norsk våpensalg til Saudi Arabia og Emiratene, og at disse norske bombene ble brukt mot sivile i Jemen. En ordentlig debatt, ble det derimot aldri. 

Samtidig er Somalia og sørøstlige deler av Etiopia rammet av enda en omfattende tørke. Tre regntider på rad har slått feil. Ifølge FN, er halvparten av Somalias barn truet av sult.

Dette blir knapt nevnt blant Norges største medier. NRK har derimot frontet en sak om en ukrainsk katt som brakk beinet i flukten fra bombene.  Det er ikke rart at folk reagerer, når NRK virker å vie mer oppmerksomhet til ukrainske katter enn somaliske og etiopiske mennesker.

De aller mest glemte katastrofene

Det er vondt å innse at til og med vi som snakker som om vi husker på alle, ikke gjør det. De aller mest glemte krisene, kan jeg dessverre for lite om til å skrive noe om. Ifølge Flyktninghjelpen, var de aller mest glemte fluktkrisene i 2020 i DR. Kongo, Kamerun, Burundi, Venezuela, Honduras, Nigeria, Burkina Faso, Etiopia, Den Sentralafrikanske republikk og Mali. I Etiopia har situasjonen blitt forverret.

At vi ikke hører noe om disse krigene og fluktkrisene i Afrika, henger sammen med at vi ikke hører så mye om Afrika og resten av det globale sør i det hele tatt. De gode nyhetene om positive fremskritt i sør, får heller ikke spalteplass i norske medier.

Når det globale sør nedprioriteres i media, føles det fjernere. Informasjonsmangel fører til kunnskapsløshet.

Jo mindre vi vet om en konflikt, jo mindre vil vi engasjere oss for konfliktens ofre. Hadde vi visst mer om krigene og de humanitære krisene i det globale sør, ville kanskje ikke de som flyktet derfra ha blitt stemplet som “lykkejegere”.

Krigen i Ukraina har vist oss at det er mulig.

Krigen i Ukraina har avdekket en dobbeltmoral i Vesten. De som har reagert på at ukrainske flyktninger blir tatt bedre imot, sier ikke at vi burde ta imot færre flyktninger fra Ukraina. Tvert imot.

Grunnen til at folk har reagert, er fordi krigen i Ukraina har vist oss at det er mulig å ta imot flyktninger med åpner armer. Den har vist oss at det er mulig å lage en skole for 300 flyktningbarn på tre dager. Den har vist oss at det er mulig å samles om internasjonale  sanksjoner som kanskje tvinger angriperen til å gi seg.

Vi har vist at det er mulig å gjøre en betydelig forskjell for krigsofre, om man vil. Det er vel derfor så mange reagerer. Fordi viljen var der ikke, da ofrene lignet på dem.