Foto: Fanney Antonsdóttir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Forslagene til Hege Storhaug (HRS) for å stoppe det hun kaller ekstrem islam, er blitt flittig kommentert av forskere, journalister og politikere. Denne gangen mente også Frp at hun gikk for langt. Blant forslagene hun listet opp var å forby å bygge nye moskeer, at staten skulle styre muslimske menigheter, stryke ekstreme vers fra Koranen, forby hijab fra barnehage til universitet og stoppe muslimsk innvandring ved å sette opp gjerder rundt Europas grenser. Unisont har Storhaugs bekymring blitt avfeid som muslimhat eller antimuslimsk.
At ekstrem islamisme er et problem og at ideologi basert på bokstavelig tolkning av Koranen, er voksende, er det flere som er enige om. Statsministeren, samfunnsdebattanter med muslimsk oppvekst og også Utrop har tatt til orde for reformasjon og nytolkning av Koranen. Moskemiljøene i Norge kan karakteriseres som maktinstitusjoner hvor mektige menn sitter i styrene og store pengebeløp er i omløp. Og mer eller mindre synlig ligger også ideologiene som styres av komplekse strukturer.
Moskemiljøenes rolle
Storhaug etterlyser kartlegging av moskeer, ideologier og menighetene. Dette mener jeg er et godt tiltak fordi moskemiljøene er uoversiktlige for dem som ikke er en del av dem. Til moskeen er det ofte knyttet koranskole, kvinnegruppe, organ for konflikthåndtering, barne- og ungdomsgruppe mv. Et styre tar viktige avgjørelser og setter rammeverket for mange av aktivitetene, og også imamen velges av personer i styret. Her er det mange forhold vi ikke kjenner til. Hvem er lærere på koranskolen? Hvem velger folk inn i viktige posisjoner? Hvem tar avgjørelsene? Hvilke holdninger, verdier og normer formidles? Hvem godkjenner læreplanen? Samtidig er det ingen grunn til å stemple alle moskemiljøer eller islamsk lære som integreringshemmende. I utgangspunktet har moskemiljøene den beste intensjonen sett fra deres perspektiv: De vil gi barna sine en god oppvekst med islamsk identitet, lære dem å følge islamsk levesett, lære dem opprinnelseslandets språk, at de skal være lovlydige borgere, lydige overfor storsamfunnet og foreldrene. Storsett går det bra. Men når det kommer til kvinnens stilling, forholdet til andre religioner og forholdet til homofili, kommer foreldregenerasjonen som styrer moskeene i konflikt ikke med bare storsamfunnet, men også med andre unge muslimer.
Spørsmålet er derfor om den norske staten i større grad burde finansiere moskebygg, og dermed gi moskeene friere rom for religionsutøvelse.
Forpliktelser knyttet til finansiering
Det er kjent at utenlandske stater, privatpersoner og stiftelser ofte finansierer moskebygging i Norge, noe som ikke er ulovlig. Norske myndigheter vurderer imidlertid å forby stater som ikke praktiserer religionsfrihet selv, få finansiere trossamfunn i Norge. Dette fremgikk av regjeringsforliket i fjor vinter.
De store moskeene som trossamfunnene Islamic Cultur Center Norway og Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat har på Grønland, eller Bait-un-Nasr-moskeen som Ahmadiyya-menigheten har reist på Furuset, har kostet mye penger. De tre moskeene er, ifølge egne hjemmesider og andre medier, anslått å ha en samlet kostnad på rundt 270 millioner kroner. To av de store moskeene har heller ingen pant registrert på eiendommene. Antall medlemmer i disse tre trossamfunnene utgjorde totalt rundt 11.000 i 2014. Islamic Cultural Center Norway, som har 4000 medlemmer, opplyser at bygget kostet 75 millioner kroner, og at det ikke ble tatt opp lån. Denne er én av to moskeer Storhaug ønsker å få stengt.
Er det blitt undersøkt hvilke forpliktelser moskeene har overfor dem som finansierer? Dersom Saudi-Arabia gir midler til å bygge moské, er det også sannsynlig at wahhabisme blir ideologien som påvirker moskeen og underliggende organer direkte eller indirekte. Og at dette også kommer til uttrykk ved for eksempel valg av lærere til koranskolen. Et annet konkret eksempel er en moské i Oslo som Utrop har kjennskap til hvor det er ambassaden til opprinnelseslandet som velger imamen. Og da styrer også den utenlandske staten moskeen og indirekte også koranskolen og de verdier som formidles der.
Kan staten bygge moske?
Storhaug har rett i at myndighetene mangler oversikt, kontroll og styring av midlene de bevilger til trossamfunnene. Samtidig skal vi også forstå prosesseen som ligger bak moskemiljøenes og muslimske organisasjoners valg. De har nemlig få aktører å støtte seg på når de trenger moské, møteplasser, koranskole, kvinneorganisasjon, sportsklubb osv. Det tilskuddet som gis fra staten til trossamfunn, er for lite til å finansiere basisaktivitetene. Utilstrekkelige lokaler, ustabile leieforhold, klage fra naboer, osv gjør at styrene tyr til utenlandske aktører for finansiering og må inngå kompromiss med dem. Kanskje skal imamen som ansettes være en som er utdannet i Saudi-Arabia? Eller tilskuddsgiverens eget land? Spørsmålet er derfor om den norske staten i større grad burde tilby tilskudd til å finansiere moskebygg, og dermed gi moskeene friere rom for religionsutøvelse slik at de kan selv velge imam, læreplan, verdslig ansatte osv som i større grad er i tråd med liberale verdier som ikke kommer i konflikt med menneskerettighetene. Moskemiljøene ville fått videre handlingsrom for forandring dersom de stod friere i forhold til tilskuddsgiver.
Det er ikke nødvendig å stryke vers fra Koranen, og det er heller ikke nødvendig å forby hijab eller nye moskeer. Identifisér først flaskehalsen, fjern, reformér eller skap nye åpninger. Og resten går av seg selv. En av de store hindringene for raskere integrering på enkelte områder er uten tvil organisering og finansieringen av moskemiljøene. Det er flaskehalsen.
