Foto: Andrej Maksimov
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Hjemme i Norge feirer vi 17. mai med is, pølser og annet festivitas. Men for krim-tatarene forbindes samme dato i 1944 som inngangen til en grufull kapittel i deres historie. Morgenen etter begynte nemlig sovjetisk militær politi å samle opp alle krim-tatarske menn, kvinner og barn for å sende dem videre til “ukjent sted”. For de som gjørde motstand, gikk det som følgende:
«De kommer til huset ditt, der dreper de alle».
Slik er første strofe i 1944, sangen til Susana Jamaladinova, kjent som Jamala, den krim-tatarske artisten som for noen uker siden vant Ukrainas nasjonale bidrag til Eurovision. En sang som allerede av ulike forståsegpåere er utpekt til å skape den største politiske hodepinen, under årets internasjonale finale i Stockholm i mai.
En av Europas eldste minoriteter
Tatarene, en tyrkisk-talende folkegruppe, har i flere århundreder levd i det som nå blant annet er Russland, Polen og Ukraina, og regnes som en av Europas eldste gjenlevende religiøse og etniske minoritetsgrupper.
En stor del av tatarene som levde i det daværende russiske imperium, og senere Sovjetunionen, holdt til på Krim-halvøya. En halvøy som har hatt stor betydning i europeisk historie, på godt og vondt.
For Krim-tatarene har det vært mest på vondt. Våren 1944 kom på et tidspunkt hvor krigslykken hadde snudd seg. Nazi-Tyskland var på retrett, og sovjetiske styrker et år unna Reichstag og Hitlers bunker i Berlin. Bare en måned senere kom de vestallierte amfibielandingene på Normandies vestkyst og Europas tofrontsfrigjøring hadde begynt.
Men det som for mange var håpets vår og sommer ble til en kald høst for det krim-tatarske folket. Sovjetiske myndigheter erklærte en hel folkegruppe som “landsforrædere” i et dekret. Krim-tatarene hadde ifølge Kreml vært medhjelpere og overløpere overfor den tyske invasjonsmakten.
Fra brutal straff til kulturell folkemord
Straffen ble brutal, i form av en tvangsdeportasjonsprosess som har gitt arr i den krim-tatarske folkesjelen. 250.000 mennesker ble uttransportert til de aller østligste sovjetrepublikkene, Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan, som ligger flere titusen kilomter og opptil flere tidssoner unna. Opptil hundretusener mistet livet på veien, grunnet blant annet sult, kolera og tyfus.
Sovjetunionen kom aldri med en offisiell unnskyldning på det som av stadig flere regnes som etnisk rensing og organisert folkemord. Som krigsseierherre var dette en skammens kapittel man kunne ha råd til å legge vekk i glemmeboka. Etter Stalins bortgang tok sovjetiske myndigheter offisielt avstand “fra overtrampene”. Men det tok tretti år til før spørsmålet ble tatt opp igjen, under Gorbatsjovs “perestrojka”, og krim-tatarene fikk lov til å vende tilbake.
Skaden var uansett, skjedd. Eldgamle manuskripter var blitt brent, hus gitt bort til nyinnflyttede og tatarske moskéer gjort om til lagre for byggemateriale. Sangerinnen bak 1944 ble selv født i 1983, i det som nå er Kirgisistan. Hennes bestemor var en av de heldige som overlevde dette fysiske og kulturelle folkemordet.
Historien gjentar seg?
Jamalanovas strofer har dessverre også et snev av aktualitet i seg. Snart to år etter den russiske anneksjonen av Krim-halvøya i kjølvannet av den ukrainske Euromaidan-revolusjonen rettes pekefingrene igjen mot krim-tatarene.
Krim er ikke lenger ukrainsk, men under ikke-anerkjent russisk anneksjonsstyre. Den nye ordensmakten fører en politikk med pisk og gulrot. På den ene siden undertegnet de nye myndighetene et dekret som “anerkjenner rehabiliteringen av alle minoritetsgrupper på Krim”, mens man på den andre siden truer med å tvangsoppløse krim-tatarenes lokalstyreråd, Mejlis. Grunnen: ekstremisme og mangel på patriotisk ånd. Fast bestemt og vedtatt tone fra en knippe individer som selv sitter på EUs, Canadas, Australias, Japans og USAs sanksjonsliste.
En historie som fortjener å bli fortalt
For erkenorske Jon Olav Sand, eksekutiv yppersteprest i Eurovision-hierarkiet blir dette uansett en hodepine. Ifølge sangkonkurransens egne regler skal konkurransen holde seg “politisk nøytral”.
Og reglene har blitt håndhevet før. I 2005 ble Libanon kastet ut av det som skulle bli deres første deltakelse, etter at libanesisk tv nektet å kringkaste det israelske bidraget. Fire år senere valgte Georgia å trekke seg etter at Eurovision nektet landet å stille opp med bidraget, We Don’t Wanna Put In, som ble oppfattet som kritikk av Russlands statsleder Vladimir Putin, i kjølvannet av krigen mellom de to landene året før. Seks år senere ble Russlands bidrag totalbuet ut, som følge av Krim-anneksjonen og innføringen av anti-homofililovene i landet
Valget ligger altså mellom å ta imot det som noen kan oppfatte som en brannfakkel, spesielt i disse spenningstider mellom Russland og Vesten. Mellom politisk sensur, eller å fortelle en historie som faktisk er verdt å dele.
Går Sand for det siste, går mine tolv poeng til han.
Lenke til pressebildet
