- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
For noen uker siden sammenlignet komikeren Böhmermann kjønnsorganet til Tyrkias stadig mer enerådende statsleder Recep Tayyip Erdogan med en illeluktende rullekebab. Videre omtales han som “superdum, feig og en som sparker kurdere og slår kristne mens han ser på barneporno”.
Saken ble fulgt opp, og nådde høyeste prioriteringsnivå. Nå risikerer komikeren fengselsstraff, i Tyskland av alle steder.
For det er nemlig en ubrukt paragraf i den tyske grunnloven som setter en brems på ytringsfriheten, og forbyr fornærmelser av utenlandske statsoverhoder. Et lovparagraf som vil mest sannsynlig være avskaffet i 2018, noe som gjør at prosessen mot Böhmermann vil nok henlegges. Får man håpe.
Tyrkiske myndigheter har forlengst vært ute på banen, og kommet med sterke protester overfor opptrinnet fra komikeren. Videoklippet er følgelig blitt fjernet fra nettet og komikeren kan nå bli straffeforfulgt, både med tyrkiske og tyske myndigheters velsignelse.
Kvalme og krenkelse
Avgjørelsen om at komikeren kan bli straffeforfulgt, har skapt sterke reaksjoner. Både Tysklands journalistforening og ytringsfrihetsaktivister har kritisert avgjørelsen, som de mener sender gale signaler til Ankara.
Böhmermanns karakteristikker av den tyrkiske statslederen kan nok oppfattes som smakløse og krenkende. Det er sikkert like lite morsomt for Erdogan, som for andre å bli portrettert som bruker av illegal pornografi.
Voksenopplæring
Her hjemme har Anine Kjerulf, postdoktor ved Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo, argumentert i Aftenpostens nettutgave for at politisk kontekst ikke er det eneste i denne saken. Fremfor å avskrive Angela Merkels valg (om å straffeforfølge komikeren) som en hån mot ytringsfriheten, er det nærliggende å se det som voksenopplæring av Recep Tayyip Erdogan.
– Det er noen lover som spiller inn også. Og dem forholder man seg til i en rettsstat, skriver hun.
Følger juss til punkt og prikke
At Merkel og tyske myndigheter følger en juridisk prosess til punkt og prikke er helt greit. Problemene er at denne type innrømmelser overfor statsledere av Erdogans type på lang kan sikt svekke ikke bare vernet av ytringsfriheten, men også de europeiske liberale idealene.
De som følger Midtøsten og har et minstemålskjennskap om forholdene i Tyrkia, er klar over at landet ligner stadig mer på et hybridregime, med sterk maktkonsentrasjon hos statslederen og kretsen rundt ham. Her er det ikke en gang snakk om å få lov å drive med satire, men i det hele tatt om normal kritisk journalistikk om forholdene i landet. Utrop har blant annet intervjuet den regimekritiske journalisten Muharrem Seren, som tilslutt ikke orket mer trakassering og flere opphold i fengsel, hoppet av og søkte om asyl i Norge. En må spørre seg om hva slags signaler tyske myndigheter sender til folk som Seren, og til andre som er igjen i Tyrkia, og som prøver å endre ting til det bedre? Ingen betryggende signaler, tenker jeg.
Hva blir det neste?
Her handler mye dessverre om realpolitikk, og om langt mer enn en satiriker. Blant annet om en flyktningavtale hvor Tyrkia nesten har truet igjennom viljen sin og om en leder for det såkalte liberale Europa som viser slitasje, og virker mer svekket enn på lenge
For det er ikke bare Erdogan, eller en “snikerdoganisering” av Tyskland dette handler om. Russlands Vladimir Putin fortsetter, med ny giv, selvtillit og stormaktsambisjoner, å kvitte seg med motstemmer, enten de er journalister eller opposisjonspolitikere. USAs presidentkandidat Donald Trump snakker åpent om å innskrenke pressefriheten hvis han blir president. Ungarns Viktor Orbán og Polens ultrakatolske nyfrelser Jaroslaw Kaczynski har i stor grad allerede sørget for dette gjennom nye grunnlover og lovendringer.
En tør nesten ikke tenke tanken på hva som vil skje hvis denne ettergivenheten og utviklingen fortsetter. At et fremtidig utenlandsk statsoverhode skulle kreve journalisten bak en kritisk artikkel eller en norsk komiker straffet på grunn av et innslag, er kanskje et svartmalingsscenario, men her har vi de ytterste reelle konsekvensene hvis en slik “innrømmelsespolitikk” fortsetter.
For hvis folk som Merkel ikke er i stand til å forsvare grunnleggende verdier og friheter i det liberale demokratiet, hvem i huleste skal vi stole på?