- – Trikset er å gi litt faen - 30.07.2017
- For noen betyr sommeren tvangsekteskap - 24.07.2017
- Bryter med fordommer - 02.12.2016
Som skribent i Utrop er jeg mer enn gjennomsnittet interessert i ting som handler om minoriteter, rasisme og multikulturalisme. Jeg bruker store deler av arbeidsdagen på å undersøke disse emnene og ikke minst skrive om dem. Derfor er det heller ikke rart jeg ofte faller for fristelsen og leser om hvordan disse emnene blir håndtert i andre land. Et begrep som får mye oppmerksomhet i amerikanske og engelske medier er “cultural appropriation”.
Cultural appropriation, eller kulturell tilegning, er når man “stjeler” tradisjonell kunnskap eller kulturelle uttrykk uten tillatelse, forklarer professor Susan Scafidi på Fordham University i USA i sin bok “Who Owns Culture? Appropriation and Authenticity in American Law”.
Redusert til trender?
Men hva dreier det seg om konkret? I en del tilfeller har beskyldningene virket nærmest bisarre. I Canada har yoga for eksempel blitt kritisert for å være cultural appropriation. Fenomener innenfor moteverden får ofte kritikk, enten det handler om indiansk hodepynt eller tradisjonelle smykker forbundet med masaiene i Afrika. Ved å bruke kulturelle, og til dels religiøse symboler i moten, vil man redusere en folkegruppe til kun trender, hevdes det. Spesielt er det fornæmende mot visse folkegrupper når viktige, religiøse symboler brukes som trendy klær.
I høst skrev Utrop en artikkel som tok for seg “rasistiske” Halloweenkostymer. Det at ikke-japanere kledde seg ut som geishaer, eller at ikke-indianere kledde seg ut som indianere, ble sett på som rasistisk. I artikkelen uttalte Thomas Talawa Prestø at denne typen kostymer er knyttet til historiske overtramp og derfor er helt uakseptable.
Jeg er uenig. Det må være mulig å kle seg ut som indianer uten å være rasist. Det er noe helt annet dersom du faktisk bruker denne muligheten til tråkke på en kultur eller å latterliggjøre den. Dette tror jeg de færreste oppegående menneskene som feirer Halloween ønsker å gjøre. I parantes bemerket er jo hele Halloween-feiringen en slags kulturell tilegning. Halloween kommer fra en gammel gaelisk feiring og har siden blitt en ekte amerikansk folkefest, som tilfeldigvis også feires i Norge.
Kulturelle vaktbikkjer
Cultural appropriation er et begrep som dessverre preges av å være diffust og ubegripelig. En som har påpekt dette nylig, er engelske forfatteren Kenan Malik. For hvem er det som egentlig eier en kultur? Det finnes ikke ett land i verden som forbyr indianerkostymer eller dreads for dem som ikke er “ekte” medlemmer av den kulturen der disse kulturuttrykkene har sitt utspring. Selvsagt kan ting som bidrar til en negativ stereotypifiserng diskuteres, men er det rimelig å anta at folk som tar på seg et indianerkostyme på Halloween ønsker å nedverdige amerikansk urbefolkning? Jeg tviler.
De som oftest taler høyt om kulturelt eierskap og tyveri, er ikke nødvendigvis flertallet i en minoritet, men selvutnevnte vaktbikkjer eller talspersoner. Disse talspersonene er ikke nødvendigvis representative for resten av den eventuelle gruppen. Men det er ofte de som snakker høyest og ser etter rasisme overalt. Det være seg i klær og mote, i arbeidslivet eller andre tenkelige og utenkelige steder.
Jeg vil heller anbefale å snu på det: Det å tilegne seg en fremmed kultur, eller en kultur annen en din egen, kan ses på som noe som utvider horisonten og kulturforståelsen. Det trenger selvsagt ikke være utelukkende positivt, med tanke på at man aldri fullstendig vil klare å forstå noe man selv ikke er en del av. Men å tviholde på skiller mellom kulturene er et mye dårligere alternativ. Hvorfor er dette hensiktsmessig å diskutere i et land som Norge, der begrepet ikke brukes i særlig grad? Jo, som mennesker i en stadig mer globalisert verden kan vi ikke velge å avskrive alt som er fremmed for oss. Å omfavne det nye, verdensomspennende mangfoldet er “global cultural appropriation”!
