Foto: Martijn Munneke
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
“La oss heller feire livet, fremfor døden”
Slik avrunder forfatter Sercan Leylek sitt innlegg Derfor deltar jeg ikke på markeringer av folkemordet på armenerne. I innlegget begrunner han hvorfor han unnlot å gå på to ulike markeringer for krigsofre, som han hadde blitt invitert til. Den ene handlet om massakrene på armenerne i 1915, i kjølvannet av første verdenskrig, mens den andre handlet om Khojaly, en massakre som skjedde i 1992, som del av krigføringen mellom Armenia og Aserbajdsjan om det disputterte grenseområdet Nagorno-Karabakh. I motsetning til 1915 var det armenerne som sto for krigsforbrytelsene.
Innlegget presenterer en radikal form for konfliktløsning: “Ikke markér krig eller drepte, men heller fokuser på det som binder oss sammen,” synes å være budskapet. Leylek viser til etnisk armenere som har preget historisk og moderne tyrkisk liv positivt. Folk han ser på som helter.
Kunne gått i en ideell verden
I en ideell verden hvor 90-95 prosent av verdens befolkning var radikale humanister, godhetstyranner (kjært barn har mange navn) ville Leyleks budskap gitt mer mening. I en slik verden hadde vi også hatt minimalt av kriger, flyktningstrømmer, hat-ideologier og diskriminering av ymse slag. Rasisme, homofobi og kvinnehat på et minimum.
Nødvendigheten av Leyleks argumentasjon må sees både i tiltenkt og faktisk sammenheng. Krigsmarkeringer, og andre markeringer av samme slag, bærer ofte preg av at man åpner sår og aktivt går inn for å rippe opp i og politisere gamle konflikter.
Ved å fortsette å minnes en konflikt, selv så mange år etter at det skjedde, får man ikke åpnet seg mentalt for tilgivelse eller forsoning. To særdeles viktige elementer som må til i konfliktløsningsprosesser, for at man i det hele tatt kan komme videre.
Konfliktløsningens tenkning
Konfliktløsningsfokuset er alltid nødvendig som en del av forsoningsprosessen. Gjennom historien har man sett det i afrikanske konflikter, f eks i etterkrigstidens Rwanda, og post-apartheid Sør-Afrika. I Asia er Vietnam et godt eksempel. Her har vi land som opplevde traumer, krig og konflikt, og som i varierende grad klarte å reise seg fra asken.
“We will forgive, but we can never forget”. Jeg husker dette slagordet fra en av mine turer på Balkan, et område som historisk har vært kjent som Europas kruttønne. Under siste krig i det som var eks-Jugoslavia ble det begått umenneskelige overtramp. Tortur, likskjendinger, massehenrettelser, opprettelse av konsentrasjonsleirer, for å nevne noen.
Feilsåtte fredsanalyser
En annen tekstpassasje i Leyleks innlegg vekker også sterk undring hos meg:
“Hvem kan fortelle meg om en krig hvor ingen uskyldige ble massakrert? Ved å bevise hvem som har rett i en sak, vil vi heller huske drap og de døde.”
I mange kriger og konflikter gjennom menneskehistorien har faktorene bak og mekanismene i selve konflikten ofte vært vanskelig å definere. Særlig i kriger hvor man har parter som er mer eller mindre likeverdige, og hvor man ikke kan skille mellom aggressor og dem som aggresjonen rettes mot. I 1915 var armenerne ofre, mens i 1992 sto de for overgrepene mot sivile aserbajdsjanere. Ofte er det vanskelig å rette pekefingeren på den som “sto på rett side” rent historisk.
Samtidig finnes det problemer med en slik radikalhumanistisk analyse, slik den blant annet har manifestert seg i den venstreorienterte fredsbevegelsen i etterkrigstiden i den vestlige verden. På sitt beste kan den tolkes som uskyldig naivisme, på sitt verste som total feilkobling. I en del konflikter har det (og er det) rett og slett umulig å si at de to sidene er like ille eller like gode. Tanken om “to likeverdige sider” i en krig, med likeverdig argumentasjon, kan ikke brukes om f eks andre verdenskrig og nazisme, eller dagens konflikt med ISIS.
Det er lov å la være å gå på markeringer, og “heller feire livet”. Samtidig er det nettopp slike “markeringer av døden” som er viktige (og vonde) påminnere. Når vi i løpet av denne måneden markerer veterandagen, er ikke dette en “dødsmarkering”, men å vise takknemlighet til de mange som for over 70 år siden klarte å bekjempe (militært) en okkupant og den mørkeste ideologien i Europas og verdens historie. Hver gang man markerer 22. juli i årene fremover, så er det med ofrene i bakhodet, og minnet om disse. Men fokuset vil også være på den skyldige og tankegodset bak ugjerningene hans.
Klarer man ikke å minnes, men bare “feire livet”, så vil man ikke kunne gjenkjenne den systematiske ondskapen og hatideologien bak krig, konflikt, terror, samt andre overtramp og overgrep. Overser man historien, står man i fare for å gjenta historiens feil.
