Frankrikes eneste vellykkede integreringsprosjektet

Det franske landslaget i fotball, eller «Les Bleus» (de blå) som de kalles på folkemunne, er en historie om det moderne Frankrike, så vel om europeisk fotball på toppnivå.

I år arrangeres fotball-EM symbolsk nok på fransk jord. Et land som i stadig større grad preges av høyrepopulistisk politikk, frykt for terror og fremmedfiendtlighet. Ikke nok med det; tre eksplosjoner rystet Stade de France i løpet av den tragiske terrorkvelden 13. september, under en privat landskamp mellom Tyskland og Frankrike. Årets mesterskap kunne ikke funnet sted på et mer høyaktuelt sted i dagens politiske situasjon i Europa. 

“Allez, Les Bleus”
Fotballen som en samlende institusjon i Frankrike fungerer på samme måte som skisport i Norge, men enda større grad. Når “de blå” scorer, ljomer heiarop like høyt fra villaresidensene i Provence som drabantbyene i Marseille. Nasjonalismen, den positive, er umiskjennelig på tvers av politiske holdninger og etnisk bakgrunn: “Allez, Les Bleus”. Selv om Frankrike ikke har vunnet noen store mesterskap siden EM 2000 (der Henry og Zidane scoret vinnermålene), står de for noen fantastiske spillerprestasjoner i europeisk fotballhistorie.

Laget går kanskje i blått, men spillerne deres har tradisjonelt bestått av flere nyanser. Som en tidligere kolonimakt og et land bestående av flere etniske bakgrunner enn den hvite, franske, er kanskje landslaget det perfekte eksempelet på det flerkulturelle Frankrike. Spillere med røtter i Senegal, Algerie og Tunisia viser at inkludering og integrering som ikke alltid skjer ellers i samfunnet, skjer på fotballbanen. Med dette har Frankrike klart å ta sin koloniarv og gjort den om til førsteklasses fotballspillere og en stolthet for hele nasjonen.

Multietniske storheter
Den første jeg vil nevne, er Zinedine Zidane, sønnen av algeriske flyktninger som vokste opp i en av Marseilles drabantbyer, som skrev fotballhistorie både på landslaget og som klubbspiller for Real Madrid. De fleste i Frankrike har et forhold til Zizou og hans mange magiske fotballøyeblikk. 

Thierry Henry, en annen fotballhelt med utenlandske røtter (moren er fra Martinique), skrev seg inn i fotballhistorien med fantastiske scoringer og en utenomjordisk sjarm. Henry i likhet med Zidane har familie fra andre land. Likevel er de like franske som baguetten. Akkurat som Zlatan Ibrahimovic er like svensk som kjøttboller.

Det franske landslaget består i år av spiller med bakgrunn fra blant annet Guinea, Senegal og Mali. Alou Diarra, midtbanespilleren, med dobbelt statsborgerskap fra Mali og Frankrike, Paul Pogba med guineanske røtter og Sevilla-spilleren Adil Rami med marokkanske røtter blant annet. Disse spås av noen til å ta EM-gullet. 

Rasisme og kritikk
Tidligere har det franske landslaget høstet kritikk nettopp på grunn av den multikulturelle sammensettingen. Fotballforbundet i Frankrike har blitt beskyldt for å kvotere inn spillere med dobbelt statsborgerskap. Av de mer rasistiske kritikerne har “Les Bleus” ved noen anledninger blitt kalt for «Les Beurs», som er uttrykk for arabere på fransk.

Leder i det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Front, Marine Le Pen, har også uttrykt sin skepsis til landslaget ved å si at laget ikke representerer majoritetsbefolkningen. Fra mitt ståsted finnes det langt verre forhold å kritisere i Frankrike enn akkurat landslaget. For la det være sagt, landslaget er en av få positive sider med fransk integrering, preget av klassekrig, rasisme og fremmedkrigere.

Unner Frankrike gullet
I år unner jeg Frankrike seieren av flere grunner. Først og fremst fordi laget består av flere unge spillere som har gjort det strålende i sine respektive klubblag. Deriblant N’Golo Kante som spiller for PL-vinnerne Leicester City. I tillegg har vi unge spillere som Sevillas Adil Rami og Paul Pogba fra Juventus. Det meste ligger til rette for at de vinner årets mesterskap. Mest av alt handler dette om inkludering og feiring av fotball som hever seg over landegrenser, etnisitet og religion.