- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Alt startet for noen dager siden, da Ap-politikeren fra Stavanger, som har srilankisk muslimsk bakgrunn, postet et bilde av seg selv på Facebook. På bildet hadde hun påsydd en hijab i en bunad, noe som førte til en tirade av rasistiske kommentarer på sosiale medier
Stavanger Aftenblad, som først omtalte saken, viste til at fikk sydd til seg selv, var i utgangspunktet en hyggelig brudegave fra mannen Ingve. Kulturkonservative, islamofober og andre folk med sympatier på ytre høyre begynte å opptre som en form for bunadens moralpoliti.
Kommentartiradene var preget av stygge personangrep og hets av Alis muslimske bakgrunn:
“Få av fandenskapet våre nationaldrakter”
“Du er fa¤n ikke norsk j&vla Muslimsvin. Kommer aldri til å bli det heller. F&ck you. Pell deg hjem”
“Nybrottsarbeid” og støtterklæringer
Til Dagbladet forklarte Ali at hijab passer til bunad, og at en kombinasjon av disse viser mangfoldet man har i Norge i dag.
– Om andre jenter er i samme situasjon som meg og ser meg i min bunad, er det på en måte et nybrottsarbeid for mer et mer inkluderende Norge, og jeg kan bli et symbol på det – mangfoldet og det tolerante samfunnet, sier hun.
Kommentarene har ført til flere støtteerklæringer, gjerne i form av å håndheve “hijabbunaden” som et nytt og spennende plagg. En av disse er bunadseksperten Målfrid Grimstvedt, som viser til at hodetildekking i norske nasjonalplagger har eksistert siden gamle dager, og at det derfor ikke er noe grunn til “å bli provosert”.
Er hijab og bunad kombinerbare?
Kontroversen, som har blitt til en bunadsdebatt nesten på lik linje med en karikaturstrid, viser samtidig også kompleksiteten i spørsmålet, hvis man da utelukker de rasisitiske nettrollene som visuell støy.
Et spørsmål som taes opp i denne debatten er om hijaben, som har en ikke-etnisk norsk opprinnelse, er kombinerbar med den norske folkedrakten. Ja, ifølge leder ved Norsk Institutt for Bunad og Folkedrakt, som legger til i et intervju med Dagbladet at det er “ikke radikalt å gå med hijab til bunad”. Kulturhistoriker Hol Haugen viser også til i samme intervjusak at kvinner i Rogaland på 1800-tallet gikk med et like tildekkende skaut, og at skaut til bunaden er en del av den norske tradisjonen. Nylig hadde også vår egen statsminister et innspill i denne diskusjonen, med en sammeligning av konetørkler og hijaber.
Ifølge denne analysen har Safana Ali rett i å kombinere disse to plaggene. Ved å blande sammen to ting som står kulturelt og dystonomisk atskilt, har hun samtidig både avslørt rasismen som fortsatt finnes hos mange, og skapt noe eget, noe nytt.
Først og fremst et religiøst plagg
Likehetene er utseendemessige. Samtidig tenker jeg at kilden til problemet ligger i at plaggene er mer usammenlignbare enn sammelignbare. Ja, begge har som formål å tildekke hodet. Men der slutter likhetene. For der skautet er et tradisjonelt folkeplagg som mest sannsynlig brukes til 17. mai-feiring, konfirmasjon og bryllup, så er hijaben et 24/7-plagg. Et plagg som bekrefter den troende muslimske kvinnens til et religiøst system. Til et konkret kosmovisjon og menneskesyn, på godt og vondt.
Forfatteren og samfunnsdebattanten Mina Bai er en av de ytterst få kritiske minoritetsstemmer i denne debatten. Fra et tidligere portrettintervju hos oss fremhevet hun plaggets makt i ulike innvadrermiljøer, og på sin Facebook-vegg har hun også advart mot en slik “type normalisering av plagget”.
Über-mainstreamnisering
Hijab-bunaden er først og fremst for meg en selvmotsetning. Som i ny og ne kan tas på for å gi rasisitiske nettroll på ytre høyre en rett ørefik. Som kan være identitetsmarkør og føye seg til rekken av personlige skapte tradisjoner.
Über-mainstreamniseringen, slik bunadsmiljøene nå har gjort, gjøres først og fremst som forsvarsmekanisme, for å overbevise oss andre som ikke har sju-åtte generasjoner og familieklenodium fra Hornadal i skapet, om at dette ikke er et ekskluderende plagg.
Og det i seg selv er mer enn betenkelig.
