Populismens triumf?

Det britiske selvstendighetspartiet UKIPs vekst og partiets etter hvert betydelige innflytelse på britisk politikk, kan få noen og en hver til å frykte hva Brexit bærer bud om for andre europeiske land.

EU-motstand er ikke noe nytt i verken britisk eller kontinental politikk. Storbritannia (og flere andre land, inkludert Norge) har vært hjem for politisk og kulturell motstand mot EU helt fra starten. Den (høyre)populistiske euroskepsisen er likevel av nyere dato enn EU-motstand generelt.

I land som Østerrike, Tyskland og Frankrike begynte denne skepsisen å slå igjennom hos høyrepopulister som Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen allerede på 1980-tallet. Le Pen og Haider og andre ytterliggående politikere fremmet nasjonalistisk kritikk av EUs “monsterbyråkrati”, påstått kulturell ensretting og nedbygging av nasjonalstatenes selvråderett. Mot slutten av 1990-tallet, og i økende grad på 2000-tallet, lyktes populistene også med knytte EU-motstand til motstand mot innvandring. Det hang blant sammen med beslutningen om å utvide EU østover og med innføringen av passfrihet innad i EU (Schengen). En lang rekke østeuropeiske land ble medlemmer i to omganger i 2004 og 2007. Kroatia ble medlem i 2013.

Høyrepopulister som Jörg Haider og Jean-Marie Le Pen har frontet skepsis mot EU siden 1980-tallet.

Høyrepopulister (men også andre EU-motstandere) griper etter folkeavstemningen i Storbritannia begjærlig muligheten til en ny offensiv mot EU. Likevel kan høyrepopulistiske politikeres og store deler av den britiske pressens propaganda alene ikke forklare britenes sterke EU-motstand. Den kulturelle avstanden mellom kontinentet og de britiske øyene går flere hundre år tilbake. Britene deler heller ikke den samme erfaringen fra andre verdenskrig som var opphavet til et etos for samarbeid mellom stater hos viktige land som Tyskland og Frankrike.

Storbritannia ble aldri invadert av Nazi-Tyskland og ser fremdeles i dag med stolthet tilbake på rollen som en av seierherrene etter andre verdenskrig, og det faktum at man var et demokratisk lys i kontrast til det autoritære mørket som omsluttet store deler av kontinentet i mellomkrigstiden. Ut-general Boris Johnson har da heller ikke veket tilbake for å sammenligne EU-prosjektet med Hitlers ambisjoner om Europa-herredømme. 

I Norge har reaksjonene på Brexit en underliggende ambivalens. Jan Arild Snoen i Minerva plukker fra hverandre Klassekampens analyse (ved redaktør Bjørgulv Braanen) av hvorfor «forlat» (leave) til slutt trakk det lengste strået. Snoen påpeker at forskere ikke har klart å påvise noen klar sammenheng mellom tap av økonomiske muligheter (lønninger, arbeid) og at man stemte for å forlate EU. Snarere har Labour-velgere og unge (sistnevnte har tapt mest på finanskrisen) stemt «bli» (remain). Det Snoen glemmer å nevne, er at ulikheten har vokst enormt i Storbritannia siden Thatcher kom til makten i 1979. Storbritannia er i dag et av de landene med størst ulikhet i EU, og hoppet opp til et land som Danmark, som har stor grad av likhet, er nesten ufattelig langt. Kommentatorer og analytikere på høyresiden undervurderer av og til hvor stor splittelse og mistro mellom samfunnsgrupper økonomisk ulikhet kan skape. I Storbritannia har EU (blant annet) blitt et symbol, men i flere sammenhenger også en reell ledestjerne, for dem som ønsker større likhet og et system av mer (sosialdemokratisk) europeisk type.

EU-motstanden i Storbritannia er nok ikke først og fremst progressiv, slik Bjørgulv Braanen hevder. Men den splittelsen man nå ser i det britiske folket, har likevel sine røtter i en britisk politisk utvikling som har hatt (enda) mer fokus på marked og individualisme enn tilfellet har vært for resten av EU. At mange av dem som ønsker seg et mer rettferdig samfunn, nå ser EUs politikk som et bedre alternativ enn den rent britiske, sier nok mest om hvor langt Storbritannia har beveget seg siden den sosialdemokratiske storhetstiden i årene etter annen verdenskrig.