Foto: Flickr
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
I går natt, knapt når man hadde fortært nyheten om terrorangrepet i Nice i Frankrike dagen før, kom sjokkbeskjeden på ulike nyhetsvarsler. Fraksjoner i det tyrkiske militæret meldte om at de hadde overtatt styringen i landet. Et militærkupp var i emning.
Nå, dagen etter, er det enormt mye usikkerhet knyttet til hvordan situasjonen kan utvikle seg videre, selv om flere eksperter hevder kuppet nå har mistet så mye momentum at det vil mest sannsynligvis mislykkes.
Ting har heller ikke gått fredelig for seg. Frem til nå har soldater prøvd å overta tv-stasjoner med makt, sivile har trosset portforbudet og blitt skutt av soldater. Jagerfly har også bombet parlamentsbygget i Ankara. Tyrkisk politi, som står på den lovlig valgte sittende regjeringens side, melder om at de har tatt militære kuppmakere til fanger. Statslederen selv lover hard straff for det han tolker som “høyforræderi” og mener han har full kontroll over situasjonen. En situasjon som, flere timer etter kuppet, ennå må anses som svært uoversiktlig.
Balansekunstneren
At Recep Tayyip Erdogan har vunnet så å si hvert valg siden 2002 og økt makten sin siden dengang, skyldes flere årsaker. Han har regjert i en periode hvor tyrkisk økonomi har fått en oppsving, og hvor han anses for å være sikkerhetens garantist i det som er verdens mest usikre region. Erdogan har fått regjere over et Tyrkia som også har gått mer i retning av konservatisme og religiøsitet. Samtidig har han klart å balansere denne islamiseringen av landet med mer tilnærming til Vesten, NATO og EU.
Sistnevnte gjør at stormaktene ser gjennom fingrene den stadige større maktkonsentrasjon og brudd mot grunnleggende sivile og politiske rettigheter. Av den grunn har stormaktene tatt Erdogans side, rett og slett fordi man ikke kan støtte et militærkupp mot en lovlig valgt regjering, selv om denne utvikler seg i retning av et såkalt “hybridregime”. Alternativet med et tyrkisk militærjunta i ren Galtieri- eller Pinochet-stil (slik man kjenner fra Sør-Amerika under den kalde krigen) er så mye verre.
Tyrkia grenser også til Syria, til vår tids største humanitære krigskatastrofe. Heller ikke i Irak er situasjon noe særlig mye lysere. Blir kuppet som nå foregår i Tyrkia til en enda større konflikt får den nåværende brannen i Midt-Østen enda mer bensin på bålet. Europa har knapt klart å huse ikke engang et sted mellom en tredjedel og halvparten av flyktende fra Syria-krigen. En tør nesten ikke tenke på konsekvensene om 30-40-50 millioner tyrkere skulle be om tilflukt utenfor Europas port.
Fortsatt splittelse, og ingen reformer
Tyrkias statsleder er en svært populær mann blant sine egne meningsfeller. Men kuppet viser også at det finnes de som ikke ser på hans 12-årige regjeringstid med blide øyne. Under Erdogan har Tyrkia beveget seg mer og mer vekk fra det idealet som den tyrkiske republikken ble grunnlagt på, nemlig den særegne tyrkiske sekularismen. Grunnleggeren av den moderne tyrkiske staten i 1923, Kemal Mustafa Ataturk, forbød tradisjonelle religiøse plagg og kvoterte kvinner inn i parlamentet. Under Erdogan har stadig flere tyrkiske kvinner begynt å dekke seg til. Han har også oppfordret de til “å føde flere barn” og til “å ikke le i full offentlighet”.
At kuppet i det hele tatt har skjedd bør Erdogan og regjeringspartiet AKP ta som tegn på at man bør snu utviklingen som har skjedd de siste årene, rent politisk. Jeg tenker det motsatte vil skje. Ikke bare kuppmakerne vil få sin dom, men også samfunnet vil merke at det sittende styret vil stramme enda mer grepet rundt sin status som hybridregime, som det ny-ottomanske statsprosjektet Erdogan og AKP mener vil bringe Tyrkia hell og lykke videre i sin ferd gjennom det 21. århundret.
Uansett vil ikke dette løse problemene. Hverken mer erdoganisme, eller nye kuppforsøk. Politisk polarisering, splittelse, misnøye med det politiske systemet, en stadig mer trettende og krevende krigføring mot kurdiske PKK-separatister i øst. Fremtiden for Tyrkia ser mer usikker ut enn på lenge. Uansett hvem som ender opp med makten i landet.
