Foto: Scanstock
Tegneren Thomas Knarvik dukket for alvor opp på radaren til norske samfunnsdebattanter og pressefolk da han tidligere i år tegnet den svenske politikeren Ali Esbati som ape. I sommer ble han utestengt midlertidig fra Facebook på grunn av en tegning av Ap-politikeren Tony Burner og Kari Jaquesson.
Knarvik har i løpet av sommeren fått hard kritikk fra flere av dem som tidligere (i hvert fall til en viss grad) støttet ham og argumenterte for at hans uttrykksform tilfører samfunnsdebatten noe verdifullt, særlig har vi lagt merke til Kristian Meisingsets artikkel i Minerva. Knarviks tegninger er ofte vulgære med hyppig bruk av ekskrementer, kjønnsorganer, seksuelle handlinger mm. Dette er det få som sjokkeres over i Norge 2016. Mer problematisk har det vært at han tegner meningsmotstandere inn i svært nedverdigende situasjoner og stadig benytter seg av åpenbart rasistiske virkemidler. Hans forklaring har vært at han kommenterer rasismen ved å bruke disse virkemidlene, altså at han setter rasismen inn i det han mener er dens rette kontekst slik han oppfatter samtidens debattklima. Han er slett ikke rasist selv, bedyrer han.
Det er ikke lenger så lett å ta dette forsvaret alvorlig. I en Facebook-oppdatering som ledsager en tegning av «PK-nordmenn» som steiner et ektepar (alle iført nisseluer med norsk flagg), skriver han: «For gitt fakta og erfaring vi nå har med muslimske menn i flokk, er det hasardiøst å slippe mange av dem til i offentlige sammenhenger.»
Bakgrunnen for tegningen er at ekteparet Grethe og Kjell Madsen ved opplevelsesgården Nissegården Hytter og Aktiviteter i Lom i Gudbrandsdalen nektet å ta imot besøk fra en gruppe flyktninger som skulle komme i regi av Flyktningtjenesten i Lom og Skjåk.
Demokratiet vårt er avhengig av kritiske stemmer for å overleve. Vi trenger frisk debatt og sterke synspunkter. Argumenter som spissformuleres, skjerper ofte tanken mer enn argumenter som kommer i runde, moderate og akademiske ordelag. Hån, spott og latterliggjøring har også sin naturlige plass i den offentlige debatten i et åpent samfunn. En særlig raffinert form for latterliggjøring er satiren. Men det er dessverre lite som er raffinert ved mange av Thomas Knarviks verker, selv om han altså selv insisterer på at det han produserer ofte må tolkes på et «meta-nivå».
Når det er sagt: Utrop har lagt merke til at Knarvik har en evne til å ta debatter og debattanter på kornet. Det har altså først og fremst vært formen det har vært mye å utsette på. Observasjonsevnen hans og evnen til å fange essensen og selvmotsigelsene i debatter og synspunkter er ofte god. Derfor er det veldig synd at han nå tydelig har vist at han er villig til ikke bare å gå svært langt når det gjelder kunstneriske virkemidler, men også til å gå langt over streken når det gjelder hva han mener er gode politiske tiltak. Knarvik tar rett og slett til orde for diskriminering av helt klassisk og forkastelig type. Betyr det at anstendige folk bør gjøre sitt ytterste for å forvise Knarvik til en evig skammekrok? Nei, langt ifra. Utrop ønsker Thomas Knarvik og andre skarpe satirikere velkommen i debatten om det flerkulturelle Norge. Men (oppfordring til) diskriminering vil vi ha oss frabedt.
