Foto: Israel Ministry of Foreign Affairs
- Palestinske holdninger må endres for å oppnå fred - 16.09.2016
Det internasjonale samfunnet kritiserer regelmessig de israelske bosettingene. Norge følger, ikke uventet, i samme spor som FN, EU og USA.
Bosettingspolitikken fremstilles som hovedhinderet for fred. Det ensidige fokuset bringer oss ikke nærmere en fredsavtale, tvert imot bidrar det til at konflikten vedvarer. Den største hindringen for fred er den gjennomgående mangelen på aksept fra palestinsk side for den jødiske statens eksistens. Det å endre et fastlåst tankesett er en større utfordring enn det å enes om fordeling av landområder.
De som kjenner konfliktens historie ser at det fundamentale problemet ikke handler om grenser. I kjernen ligger et tankesett som ikke anerkjenner jødenes nasjonale bevegelse (sionismen), som er realisert gjennom opprettelsen og eksistensen av staten Israel.
Internasjonale fora, spesielt FN og FN-organisasjoner, brukes til å endre historiske fakta for å innskrenke jødenes historiske røtter til området. Det så vi i april da UNESCO vedtok en resolusjon som svekker forbindelsen til jødenes helligste sted; Vestmuren.
Endrede israelske holdninger
Det israelske samfunnet har siden begynnelsen av Oslo-prosessen gått gjennom en betydelig holdningsendring. Før Oslo-avtalen var det få israelere som aksepterte ideen om en palestinsk stat side om side med Israel. Bare fem prosent, hovedsakelig på venstresiden, støttet ideen. I dag er tostatsløsningen allment akseptert. En lignende prosess har ikke funnet sted på palestinsk side. Det mangler reell aksept for det jødiske folks rett til selvbestemmelse i staten Israel.
Ett eksempel som illustrerer påstanden er forestillingen om at palestinerne har en særegen “rett til å vende tilbake”. Et annet er hvordan det offentlige rom brukes til å dehumanisere og demonisere jøder og israelere. Dette skjer blant annet gjennom ulike medier, skolesystemet, sportsarrangement og barne-TV. Vold, terror og gjerningsmenn blir systematisk glorifisert fra lederhold.
Det internasjonale samfunnet begynner å ta dette på alvor. Voldsglorifiseringen ble kritisert klart og tydelig i Midtøsten-kvartettens rapport fremlagt i juli. Det er et steg i riktig retning. I rapporten heter det at en av hovedtruslene mot en fremforhandlet fred er “terrorangrep mot sivile”. Det blir fordret at palestinske myndigheter må ta alle mulige grep “for å stoppe oppfordringer til vold”, og “klart og tydelig fordømme alle terrorhandlinger”.
Kunne etablert en palestinsk stat
Tidligere utenriksminister fra Det israelske arbeiderpartiet Shlomo Ben-Ami var en fremtredende støttespiller av en tostatsløsning basert på 1967-grensene.
Han hadde en sentral rolle under Camp David-forhandlingene i 2000. Ben-Ami uttalte følgende i etterkant av den havarerte fredsplanen:
“Man kan ikke unngå å danne seg inntrykket av at palestinerne ikke ønsker en løsning like mye som de ønsker å sette Israel på tiltalebenken. De ønsker å fjerne Israel, mer enn de ønsker seg en egen stat”.
Daværende president Bill Clinton ledet fredsforhandlingene. Han har kommentert det palestinske lederskapets avslag: “De avslo avtalen jeg fremla som ville ha gitt dem hele Gaza, og mellom 96 og 97 prosent av Vestbredden…”.
Presidentkandidat Hillary Clinton bekreftet dette nylig: “Vi ville hatt en palestinsk stat for 15 år siden, hvis Yasser Arafat på Camp David på slutten av 1990-tallet hadde sagt seg enig med min ektemann, og godtatt fredstilbudet fra daværende statsminister Barak”.
Norge må stille krav til palestinske ledere
Uttalelsene beskriver hovedårsaken til konflikten. Den var tydelig også i 1947 da arabiske ledere avslo FNs resolusjon 181 som anbefalte opprettelsen av en jødisk og en arabisk stat i Det Britiske Mandatområdet. Det jødiske lederskapet aksepterte avtalen, mens de arabiske lederne gikk til krig.
Konflikten lar seg vanskelig løse med mindre man tar innover seg disse realitetene. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, fortsetter i stor grad å ignorere problemet. Dette bidrar til at stadig flere israelere får økt mistro til det internasjonale samfunne
