Galskap og uansvarlighet fra tenketank

Southern Poverty Law Center (SPLC), en fremstående tenketank og NGO som har laget utallige studier om hatkriminalitet og diskriminering, vekker sterk oppsikt etter å ha gitt ut en feltguide som identifiserer “anti-muslimske ekstremister”.

Listen identifiserer 15 forfattere, forskere og samfunnsdebattanter, og gir en kort beskrivelse av hver av dem. I listen finner man blant annet Maajid Nawaz, lleder av tenketanken Quilliam Foundation, og Ayaan Hirsi Ali, en somalisk-født eks-muslim og menneskerettighetsaktivist. De to settes i samme bås som amerikanske konspirasjonstenkere som Frank Gaffney og Daniel Pipes.

Nawaz beskrives blant annet som en notorisk anti-muslimsk agitator, og som “langt mer opptatt av selvpromotering og penger enn av ideologisk debatt”. Flere juridiske og mulige strafferettslige forhold rundt hans person “avsløres” for å gjøre diskrediteringen komplett.

En “ekstrem” anti-ekstremisme?
Nawaz har selv bakgrunn fra jihadistiske miljøer, som han nå kjemper imot. Quilliam Foundation, som han har stått på barrikadene i flere år, deltok blant annet på konferansen Radikalisering og voldelig ekstremisme i Sarpsborg for to år siden med en panelist. 

Nawaz kan sammelignes med vår hjemlige Yousef Bartho Assidiq, konvertitten som først endte i et ekstremt miljø, men nokså fort vende ryggen til det, for så å jobbe mot radikalisering og ekstremisme. Assidiq har ved flere anledninger reddet unge muslimer fra jihadisttilværelsen ved hjelp av menneskelighet og overtalelse. Både Nawaz og Assidiq har erfaring fra denne type miljøer, og inngående kjennskap til mekanismene til hvordan radikaliserings- og ekstremseringsprosessene fungerer. Og derfor også kjennskap til kuren.

Men Nawaz sin innsats, som indirekte har bidratt til å avverge terrorangrep i Storbritannia og Europa, stemples altså som “anti-muslimsk ekstremisme”. Det skal ikke mer til enn en kritisk kommentar til niqab- og hijabbruk i offentligheten før man får dette stempelet. Eller at man har hatt dialog med tidligere EDL-leder Tommy Robinson, en dialog som endte med at Robinson tok avstand fra ytre høyre og ble avradikalisert. Anti-ekstremisme blir i dette tilfellet vridd om til ekstremisme og “guilt by association”. Å fremme en humanistisk og moderne tolkning av islam blir galt, mens forsvar av revirposisjonene (også politisk) blir det viktigste. 

Ute på dypt vann
Tenketanken SPLC har selv sitt utgangspunkt i den legitime kampen mot rasediskrimering, ikke minst har de hatt brodd mot Ku Klux Klan. Nå virker det som om man har posisjonert seg politisk på den såkalte regressive venstresiden, og føyer seg til den delen av vestlig opinion som angriper eks-muslimer, aktive anti-ekstremister og internkritikere. Synd, for det er disse som er førstelinjen i kampen for avradikaliseringsarbeidet, og en kamp mellom regressiv venstreside og legitime islamkritikere vil utvanne kampen mot ekstremismen ytterligere.

Her tenker jeg at SPLC er ute på svært dypt vann. Å offisielt erklære noen for “anti-muslimsk ekstremist” kan anno 2016 av enkelte tolkes som en invitasjon til “legitim vold”. Her hjemme har vi en samfunnsdebattant som fikk over 300 volds- og drapstrusler forrige uke, etter å ha publisert en lettere kritisk sak om sitt eget miljø. Gjennom slike politiske selvmål som SPLC når har scoret med et spektakulært brassespark, overlater man igjen debattrommet til ytterpunktene, til islamistene på den ene, og til ytre høyre på den andre siden. Begge må jo nærmest le seg skakk i hjel når progressive krefter (som vil ha et mangfoldig samfunn) splittes på denne stupide måten. 

Jeg ser dette som ganske beklagelig, galt og uansvarlig. En må kunne forvente seg langt bedre av en institusjon som Southern Poverty Law Centre enn denne formen for ideologisk brunbeising, nesten på nivå med lukkede Facebook-grupper. Her går det på seriøsitet og rykte løs, og vil tolkes av mindre tolerante sjeler enn undertegnede slik fanden tolker Bibelen. 

Jeg oppfordrer herved senteret til å fjerne Hiirsi og Nawaz fra denne listen. Det tjener ingen av partene, og gagner bare ekstremismen i begge leirer.