Foto: Ben Murray
- Intolerant minoritet - 22.11.2016
Jeg tilhører selv minoritetsbefolkningen og har utviklet en slags radar som skiller mellom fremmedfiendtlige holdninger og legitim kritikk mot innvandring. Tidligere tok jeg enhver kritikk mot innvandrere som et slags personlig angrep. Med tiden er jeg blitt mere nyansert og jeg har forstått at en del av kritikken mot innvandrere og innvandring er legitim. Innvandrerminoriteten har dessverre utviklet seg til en intolerant gruppe som surfer på det øvrige samfunnets toleranse. Det er en strategi som er dømt til å mislykkes.
Vanlige europeiske borgere som engang trodde på den vakre fortellingen om det multikulturelle samfunn, som forsvarte eieren av innvandrerbutikken på hjørnet, har merket seg holdninger hos innvandrere som de absolutt ikke liker. De er vettskremt. Dessverre kommer en god del av disse dårlige holdningene fra muslimer og deres religiøse intoleranse: Jødehatet, fiendtligheten mot ikke-troende og homofile, intoleransen mot gris, hund og alkohol.
Dette gjør noe med den europeiske borgeren. Det er ikke han som ringer politiet fordi hans homofile venn ikke blir håndhilst på eller enda verre, blir banket opp av muslimer, eller er redd for å si at han er jøde eller hun får ikke drosje fordi hennes førerhund ansees som uren. Det er muslimer som anmelder i hytt og pine. Hijabkledde anmelder arbeidsgiveren på et privat sykehjem fordi hijab ikke blir akseptert, eller fordi en frisør har nektet en hijabkledd kvinne adgang til salongen.
I møter med den yngre generasjon muslimske innvandrere har jeg merket at de fleste ikke er autonome, de ser på seg som offer for systemet, samfunnet eller strukturer i samfunnet. De er sinte og føler seg diskriminert, uglesett, mistenkeliggjort, enda de har like rettigheter som alle andre. Denne mentaliteten ser man ikke hos andre minoriteter, selv om vi har en del fremmedfrykt her til landet. Kanskje grunnen er at de vil tvinge sin tro på det sekulære samfunn. Religionen er en stor del av dem, de vil ha aksept ikke bare for seg selv, men også for sin altoppslukende religiøsitet. Og det i Europa, fra et folk som misliker religion av alle slag. Et folk som lenge har kjempet sine kamper for å drive religion ut av det offentlige rom, for å få borger- og kvinnerettigheter. Et folk som har tømt kirkene, kjempet mot deres mørkemenn, og føler seg ferdig med denne kampen.
Europeerne gidder ikke mer religiøst mas og overtro. De vil leve sitt liv, drikke foran TVen, se lettkledde damer mens de spiser grisekjøtt og hunden vanker rundt føttene deres. Vi kan ikke endre det på grunn av noe vi tror på. Vi må akseptere og respektere det om vi skal ha noen sjanse til å leve sammen med dem. Dette “minoritetstyranniet” må vi slutte med.
Det går mot slutten av æraen for toleranse for andres intoleranse. Europeerne er i ferd med selv å bli intolerante, og nå får vi føle hvor horribelt det er å møte intoleranse. De er lei av å spise halal kylling av hensyn til andre, de vil ikke høre mer om hvor fæle de er, om hvor diskriminerende deres samfunn er, når de har gitt oss like rettigheter som dem selv. De er lei av å gå med skuddsikker vest og politibeskyttelse fordi de kritiserer islamisme. De vil ikke ha overtro og religion på dagsorden. De ønsker ikke å være verten som blir diskriminert i sitt eget hjem. Det må vi forstå før det er for sent.
Opprinnelig publisert i Bais blogg. Republisert i sin helhet på utrop.no med hennes tillatelse.
