Foto: Skjermdump/TIME Magazine
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
En titt på TIME-forsiden for årets person for årene 2015 og 2016 vitner om et år med en så solid høyredreining at det kan prege utviklingene i flere tiår. Moderate krefter bør ikke sitte på sidelinjen og sippe, men må inn på banen.
2015-forsiden av TIME ble viet til frau Merkel. Statslederen som hilste flyktningstrømmen velkommen. Som midt i all høyrepopulisme og ditto motstand mot innvandring og globalisering, sto frem som humanist og politisk i midten. Så kom rapportene om masseovergrepene i Köln, en skrekkstart på det nye året. Og det som ble et “annus horribilis” for Merkel og hennes likesinnede endte med angrepene på julemarkedet i Berlin.
Gjerningsmannen var en tuniser som egentlig var deportert fra Italia, men som endte opp på tysk jord og prøvde å søke asyl i landet. Nå får Merkel skylden for at hennes “åpen dør”-politikk indirekte har ført til at døren har blitt åpnet for “folk som utnytter godheten, systemet, og egentlig ikke vil ha noe å gjøre med det tyske demokratiet å gjøre”. På hjemmebane er hun under sterkt press fra det høyrepopulistiske Alternative fûr Deutschland (AfD), som forventes å gjøre et brakvalg høsten 2017, med mindre det skjer noe helt drastisk.
Herr “P#ssygrabber”
2016-forsiden av TIME er viet USAs nyvalgte president Donald John Trump. Eiendomsmagnaten som sjokkerte alle med å vinne hele det amerikanske politiske “kongeriket” en novembernatt med sin seier over Hillary Clinton, kvinnen “alle” trodde kom til å skape historie med å bli USAs første kvinnelige president. Istedet var det ergrelsen over det politiske systemet i Washington som førte protestkandidaten Trump inn i Det hvite hus. Etter en valgkampanje hvor han lovet å kaste ut alle “ulovlige innvandrere”, bygge en mur langs grensen til Mexico, ha en midlertidig “shutdown” på alle innreiser fra muslimske land, og hvor han spøkte om det kvinnelige kjønnsorganet.
En får se hvor mye av dette som blir gjennomført av den politisk helt uerfarne Trump, som ikke engang trodde selv at han kom til å vinne, og “drenere sumpen”, slik han har lovet. Men mye tider på at USA går i en så høyrevridd retning at man ikke har sett lignende i nyere amerikansk historie. Analytikerne trodde Trump kom til å falle igjennom, etter hvert som establishment i det republikanske partiet tok tilbake kontrollen. Istedet har han lykkes med å forme partiet i sitt eget bilde.
Inn med “det nye harde høyre”
Valget av Trump hadde ikke vært mulig uten fremveksten av den såkalte alternative høyre-bevegelsen (også kjent som alt right), en bevegelse som setter egen identitet og nasjonal egenart foran alt. Den løst sammensatte grupperingen ser svært negativt på innvandring, globalisering, og deler den radikale venstresidens motstand mot frihandelskapitalisme, og er for beskyttelse av jobber og sosiale rettigheter. Også fremveksten av den alternative pressen, og av små og nisjepregede nyhetsportaler, har bidratt til å skape egne narrativer og ekkokamre, gi “alternative” sannheter ben å gå på, og endre oppfatninger. Offentligheten har fått et skille mellom et “mainstream”, og et “alternativt” verdensbilde, som slåss om å vinne hjerter og sinn.
I Storbritannia ble dette også et sterkt avgjørende faktor i David Camerons første eksperiment med direkte demokrati da det ble holdt folkeavstemning om landet skulle bli værende i EU. Her spilte også “det nye høyre” og frykten for flyktninger og innvandring inn.
Et system i forfall?
Først og fremst har 2016 handlet om hvor fastgrodd og lite handlekraftig det (ny)liberale politiske systemet, som har hatt hegemoniet i store deler av verden etter Murens fall, har blitt. Filmskaperen Michael Moore fikk rett da han fryktet at Hillary Clintons brokete politiske karriere kom til å avgjøre USA-valget i hennes disfavør. Uansett hvor stygt Trump kom til å snakke om muslimer og meksikanere.
I Frankrike har man en “sosialistisk” president som har brukt flere tusen euro på hårklipp. Han stiller ikke til gjenvalg neste år. Istedet håper populistenes motstandere på at den meget konservative katolikken Francois Fillon skal hindre høyreradikaleren Marine Le Pen til å bli “kvinnen som knuser glasstaket”. Fillon vil ha tøffere anti-terrorlover, og en hardere linje mot “radikal islam”. Han sees på som litt mer spiselig enn Le Pen. For i tillegg til å føre en knallhard linje mot islamstisk terrorisme, vil en mulig president Le Pen pushe for å en folkavstemning som vil få Frankrike ut av EU. Og kanskje til og med NATO.
Dette vil igjen kommer som manna for et sanskjonsrammet Russland, hvis politiske etablissement deler mange av synspunktene til den nye harde høyresiden i vestlige demokratier. Anti-globalisme, forkjærlighet for nasjonalstaten, for “nasjonale verdier” og motstand mot det liberale, mot politisk korrekthet og overivrig toleranse overfor minoritetsgrupper. Hennes meningsfelle i Nederland, Geert Wilders, går til valg neste år med et valgprogram som planlegger en “de-islamisering” av landet.
Hard lærdom
Uansett hvor mye enkelte skulle føle seg fristet til å kalle Trump-velgere, Brexit-tilhengere og Le Pen og Geert Wilders-fans for intolerante og avskyelige, så handler det til syvende og sist om systemet. Et system som har skapt frustrasjon, avmakt og en faretruende avstand mellom velgere og politikere.
Lærdommen fra paradigmeskiftets år 2016 er harde og tøffe for moderate politiske krefter, som slikker sine sår. Hvis jeg skulle lekt deres rådgiver, ville jeg først påpekt at det som skjedde i år, var en “accident waiting to happen”. Man har ikke fulgt med i timen. Ved å ture frem som før, har man forberedt grunnen for det som skjer nå. Man har tilrettelagt for en atmosfære hvor man forsvarer sin egen kvadratmeter. Hvor man på beste Peer Gynt-vis er “seg selv nok”. Hvor det ikke finnes plass til flere syriske krigsflyktninger, annerledestenkende eller “de andre minoritetene”. Hvor man ikke har inntatt de sosiale mediene, og hvor man svetter av ordet “post-fakta”. Hvor frykten for flere terrorangrep gjør at stadig flere er villige til å gå på akkord med egne verdier og prinsipper.
2017s tøffeste utfordring blir å bygge opp langvarige og gode allianser for de moderate kreftene. Her hjemme vil dette kanskje kunne bli avgjørende for utfallet av stortingsvalget til høsten. Et valgår innebærer mye å skrive om, og mange polemikker og skildringer av polarisering. Innvandring og integrering vil ha en del å si som tema for vårt valgår, selv om det vil skje på helt andre premisser enn i de franske, tyske og nederlandske valgkampene.
Inntil videre er det harde høyre kommet for å bli. Som en slags kjip ubuden gjest som ikke vil forlate festen, men overta nachspielet.
For de moderate kreftene handler det ikke minst om å bygge ny tillit, tilliten som man har mistet hos det store flertallet, som nå tror på den . Om å kunne beskytte, også med styrke, uten å måtte love bort friheter eller bygge nye murer. Om å gi gode, solide og langvarige løsninger. Langvarighet og langsiktighet blir nøkkelordet.
