Foto: metropolico.org
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Under fjorårets nyttårsfeiring ble hundrevis av kvinner utsatt for seksuelle overgrep i Köln. I år var politioppbudet femdoblet og nye overvåkningskameraer var installert i byens gater for å hindre nye overgrep, ifølge The Guardian.
Som ledd i å unngå en liknende skandale i år var Köln-politiet mer enn føre var. Ifølge nyhetsbyrået AP ble hundrevis av menn med bakgrunn fra Nord-Afrika og Midtøsten anholdt og stoppet på togstasjonen. Flere tusen polititjenestefolk var ute i gatene og patruljerte for å hindre en gjentakelse av fjorårets traumatiske hendelser.
Anholdelsene har vært gjenstand for kritiske reaksjoner blant folk som mente mennene ble tatt basert på utseende alene, altså at de skal ha blitt raseprofilert. Selv benekter Jürgen Mathies, byens politisjef dette:
– Jeg benekter denne negative kritikken. Det klare målet var å forhindre hendelser som vi hadde i fjor. Vi hadde grupper av personer som var like aggressive som i fjor, uttalte han til nyhetsbyrået.
Endringer, på kort og lang sikt
Stop-and-frisk-taktikken fra Köln-politiet var ikke bare preventiv eller midlertidig, men også en forsmak på utviklingen i det tidligere “Refugees Welcome”-landet. Fra å befinne seg sammen med Sverige på en tier i en radikalhumanistisk skala, endrer ting seg sakte, men sikkert.
Etter Köln, hvor blant annet politiet og mediene holdt igjen informasjon av redsel “for stigmatisering” og for økt hets og vold mot flyktninger, har tonen endret seg. Og handlingsviljen gått i retning nyhandling. I fjor påpekte jeg dette i en kommentar som den kanskje verste bjørnetjeneste man kunne finne på, i iveren etter å beskytte flyktninger og innvandrere i landet. Man har fått kortsiktige og ikke minst langsiktige samfunnspolitiske konsekvenser av voldtektsnatten 1. januar 2016.
I 2017 er det stor spenning tilknyttet om disse konsekvensene vil føre til det mange lenge har sett på som det uunngåelige: forbundskansler Angela Merkels avgang. I snart 12 år har prestedatteren regjert Europas største økonomi, og markedsført Tyskland som humanismens og toleransens høyborg. Landets historiske særstilling, i lys av andre verdenskrig og nazismen har i hele etterkrigstiden gjort landet immunt for høyreekstremister ved makten.
Toneskifte av ren nødvendighet
Nå er Merkel og hennes koalisjonsregjering under et vanvittig press. Høyrepopulistiske AfD, Alternative für Deutschland, har i løpet av de tre årene de har eksistert, seilt opp som et troverdig politisk alternativ for mange tyskere. Et samlende parti på ytre høyre, skeptisk til EU, liberale verdier, “politisk korrekthet” og globalisering, for grenser, nasjonalstat og tradisjonelle kristne og vestlige verdier. I AfDs logikk har Merkel, gjennom sin “åpen dørs”-politikk under flyktningkrisen i 2015 gjort Tyskland mer sårbart for terror, islamisering og parallellsamfunn. Enda mer ytterliggående aktører mener hun er direkte ansvarlig for å ha tilrettelagt for terroren.
AfD spås å gjøre et brakvalg til høsten, uansett om Merkel skulle beholde kanslerposten eller ei. Og Tysklands statsleder vil under dette valgåret forvandles fra den tyske inkarnasjonen av “Mor Go'hjerta” til en ren og skjær pragmatiker og stemmesanker. Hun stiller nå opp til sin fjerde valgperiode, klar til å slå tilbake mot strømningene som ikke bare førte til radikale endringer i Storbritannia og USA i 2016, men som kan endre hele den politiske orden i Europas hjerte i valgåret 2017.
Jeg fikk på flere måter rett om hvordan ting kom til å utvikle seg i Tyskland, dessverre. For etter voldtektene i Köln, fulgte bomber og knivstikkinger og lastebilangrep i Bayern og Berlin. Tyskland er nå også innlemmet i voldsjihadismens interessesfære.
Kontrastene til Merkel anno 2015 er slående. Under kristeligdemokratenes landsmøte før nyttår sa hun ja til sitt partis forslag om forbud av heldekkende plagg etter fransk mønster. Under nyttårstalen sin fremhevet hun “islamistisk terrorisme” som “den største trusselen mot landet”.
Toneskiftet, slik som viljen til “nyhandling”, har kommet av ytterste nødvendighet. Så får tiden vise om det er nok til å redde de politiske stumpene til høstens forbundsdagsvalg.
