- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Tøft, rettferdig, og “villet politikk”. Slik husker jeg den tørre, resolutte og helproffe måten tidligere statssekretær Pål Lønseth uttalte seg på om asyl-og innvandringspolitikken for en del år tilbake.
I et av mine intervjuer fra 2012, under åpningen av Tradum statlige mottak, uttalte han følgende:
– Å diskutere tvangsretur er helt naturlig i et demokratisk samfunn. Men for at asylordningen skal fungere som den skal, så er vi enkelt og greit nødt til å returnere dem som ikke oppfyller kravene.
Innvandringsregulering
“Villet”, kan leses som: “i tråd med folkeviljen og stortingsflertallet”. For den gang var det Ap som i et rødgrønt partnerskap administrerte en politikk som av mange ble sett på som streng, ja til og med umenneskelig.
Selv om det er forskjeller i enkelttilfeller mellom Lønseths/Faremos utvisningspolitikk på bakgrunn av manglende beskyttelsesbehov på den ene, og Listhaugs og Frps utkastelsespolitikk på den andre siden, kan man se en rød tråd i den sterke vekten på å følge paragrafer til punkt og prikke. Norge skal ta inn få, og kaste ut mange.
Mange vil ha amnesti eller lovendring for å hjelpe den nå plutselig statsløse Mahad og gjøre noe med hans triste situasjon. Jeg er dessverre ikke noe særlig optimistisk, hverken på hans eller andres vegne.
Politikken videreføres
Hvorfor? Fordi “innvandringsregulerende hensyn” har blitt stadig viktigere for politikerne, også i asylpolitikken. Norge er ikke bare strengt, men blant de strengeste i klassen. Innvandringsstoppen fra 1975 har blitt kontinuerlig videreført, ikke minst under Lønseth/Faremo, og så videre under Listhaug. Grunnmuren vil knapt få noe annet enn kosmetiske endringer, skulle det bli regjeringsskifte til høsten.
En “snill” asyl- og innvandringspolitikk er knapt unntaket lenger. Den strenge tilnærmingen overtas nå i tradisjonelle åpen-dør-land som Tyskland og Sverige, noe som ville vært totalt utenkelig for en del år tilbake. Selv i mulighetenes land USA kan man risikere flere “Mahad”-er, ettersom det er uvisst hva den nye Trump-administrasjonen vil gjøre med det såkalte DREAM-lovverket, som tillater barn og etterkommere av irregulært ankomne få bli i landet. Selv storhumanisten Obama kommer til å forlate Det hvite hus med ærestittelen “deporter-in-chief”, etter å ha kastet ut flere irregulære migranter enn noen annen amerikansk president.
Fra kors til rose
Neste innvandrings- og inkluderingsminister, kommer kanskje til å gå rundt med rød rose på jakken istendenfor kors rundt halsen. Vedkommende kommer ikke til å møte den samme stemplingen og hitlingen på sosiale medier, og ikke lure seg bort i uheldige kommunikasjonssituasjoner på nettet, basert på en lik-og-del-modell som har skapt store ideologiske kløfter, og delt det norske folk mellom listhaugianere og hylekor.
For mange er det ingen tvil om at Sylvi Listhaug fremstår som ikke bare uspiselig, men som essensen av det “nye hjerteråe Norge”. En svensk samfunnsdebattant og politiker har sågar krevd hennes avgang. Spørsmålet er om kravene og leserinnleggene vil fortsette når de samme utvisningere, tvangsdeportasjonene og statsborgerskapsfradømmelse gjennomføres i rosens navn?
En ting er sikker: UDI, UNE og portvokterne, uansett navn eller politisk farge på statsråden etter oktober 2017, vil ha samme teknokratiske gjennomføringsevne til å holde det “strengt og ryddig”.
