Foto: Farid Dino Omer
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Brochmann-utvalget har levert rapport nummer to. Bakgrunnen for rapportene er spørsmålet om innvandring «lønner seg», hvor mye eventuelle statsfinansielle utgifter innvandring fører med seg. I rapport to er spørsmålet om samhold og tillit hovedtema. Jo større underskudd innvandring forårsaker, desto enklere blir det for innvandringsrestriktive partier å argumentere for ytterligere innstramning. Her ligger det også implisitt et spørsmål om innvandrere belaster velferdsstaten mer enn det befolkningen generelt gjør.
Utrop har støttet ideen om en slik beregning. Avisen har også bidratt til å få fram andre perspektiver som ikke kom frem i den første rapporten. Nemlig at en innvandrer som kommer til Norge som 25-åring har belastet staten mindre enn en person som er født og oppvokst i Norge og som staten har gitt barnehage, skole, helsetilbud med mer i de 25 årene. Med en arbeidsdyktig innvandrer på 25 år sparer staten flesteparten av disse utgiftene.
Arbeidsinnvandrere kommer raskt i arbeid og betaler skatt på lik linje med norskfødte og finansierer velferden i samfunnet. Dermed gir de betydelige bidrag til det norske samfunnet, avdekker en rapport som NyAnalyse utarbeidet på oppdrag fra Utrop i 2013.
Med Hustads oppfatning skal vi kanskje la være å gi opphold fordi innfødte ikke vil dele på velferdsgodene? Er det lønnsomheten som skal avgjøre om et asylsøknad innvilges eller ikke?
Gir Utrop rett
Brochmann gir Utrop rett i dette prinsippet i rapport nummer to.
Beregningene viser at nettobidraget til det offentlige som kan knyttes til en norskfødt mann fra han er 0 år slik at de også fikk med seg barne- og ungdomsårene, ville det gjennomsnittlige nettobidraget til det offentlige vært minus 23 000 kr per år. Bidraget til offentlige finanser fra en norskfødt kvinne fra hun er 0 år og ut livet utgjør i gjennomsnitt om lag minus 136 000 kr per år. Tilsvarende tall for en innvandrermann som kom til Norge når han var 25 år er minus 94 000 kr.
Men andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere blir så «norske» etter hvert at de også til slutt belaster velferdsstaten like mye som de innfødte.
Siden alle borgere i Norge er et underskuddsprosjekt for den norske staten, blir det riktig nok færre velferdsmidler per hode dersom det blir flere hoder å dele på. Så er spørsmålet: Er det innvandring det er noe galt med, eller er det velferdsmodellen det må gjøres noe med?
I en debatt i Aftenposten stiller forskningssjef i Fafo Anne Britt Djuve nettopp dette spørsmål: «For eksempel viser beregningen at av alle gruppene som er spesifisert, er norskfødte kvinner dyrest over livsløpet. Siden vi også tallmessig er flest, er det store penger å hente på å redusere deltid blant norskfødte kvinner, og på at vi får høyere inntekter, slik at vi kan betale mer skatt.»
Må reformeres
Sykelønnsordningen er den mest misbrukte og brukte trygdeordningen i Norge. Når man er syk betaler NAV deg 100 prosent av det du får i lønn (oppadbegrenset). Mens i Sverige betales det kun 80 prosent. Flere politikere gjentar ofte at det skal lønne seg å jobbe, og sykelønnsordningen er ordning som bidrar til det motsatte, særlig langtidssykemelding. Men det er få politikere som våger å røre dette. Særlig i etterkant av Valla-saken som viste hvor sterke krefter som kjemper for å beholde denne ordningen i LO. Også Brochmann er varsom med å vurdere endringer. Da rapporten ble lagt på en pressekonferanse frem var hun tydelig på at den norske velferdsmodellen med en sjenerøs velferdsstat må videreføres.
Det er ikke dermed sagt at vi skal ha en liberal innvandringspolitikk. Og staten må satse hardt for å integrere innvandrere som kommer til Norge. Det er heller ingen tvil om at det er norskopplæring og sysselsetting som er løsningen. Men dette er ikke den eneste løsningen, parallelt må vi reformere velferdsstaten. Det må lønne seg å jobbe, og dette må gjelde alle i Norge, ikke bare innvandrere. Norge får en aldrende befolkning som kommer til å belaste velferdsbudsjettene i framtiden. Det er altså ikke innvandring alene som er utfordringen, kom det fram i regjeringens perspektivmelding i 2013.
Nye påfunn
Journalist Jon Hustad snakker nå om at innvandrere kommer til Norge uten nettoformue og at «de får derimot sin del av en stor formue og dermed utvanner de denne formuen.» De fleste som får opphold i Norge er asylsøkere og deres ektefeller eller barn. Med Hustads oppfatning skal vi kanskje la være å gi opphold fordi innfødte ikke vil dele på velferdsgodene? Er det lønnsomheten som skal avgjøre om en asylsøknad innvilges eller ikke?
Norge har allerede en restriktiv asylpolitikk. De siste årene har myndighetene strammet inn på alle plan, og stilt strengere krav til dem som allerede har fått opphold. Mener Hustad at Frp-statsrådens innstramninger ikke er nok?
