Likestilling?

Den siste tiden har feminisme vært diskutert mye, og to ganger de siste månedene har jeg hørt litt om menns rolle og feminismen i foredrag og debatter.

Dette innlegget skal handle litt om menn og feminisme i det utenlandske miljøet, for fortsatt er det slik i mange kulturer at det er skam når menn støtter eller snakker om problemer i feminismen. Og hva med når de blir utsatt for “kvinneproblemer”? 

Spiseforstyrrelser:
I de fleste av disse kulturene skjuler menn problemer som spiseforstyrrelser, voldtekt, trakassering og lignende, fordi det er skamfullt for menn å være “det svake ledd” og å ha “kvinneproblemer”. De skal hele tiden fremstå som sterke, for det er skamfullt å være noe annet. De skal aldri innrømme at de har problemer som også kan være kvinneproblemer, og det er trist at det faktisk er menn som opplever slike situasjoner og som ikke oppsøker hjelp eller snakker om det fordi det er tabubelagt.

Vi har alle lagt merke til at spiseforstyrrelser av noen blir presentert og oppfattet som kvinnelidelser, og det er trist med tanke på mennene som har en spiseforstyrrelse. Det at vi ofte relaterer spiseforstyrrelser til kvinner, og tror at det oftest er kvinner som sliter med kroppspress, gjør at vi minsker menns sjanser til å oppdage og innrømme sykdommen, og å få hjelp. Mange menn vet ikke at de har en form for spiseforstyrrelse og oppsøker derfor ikke lege for hjelp, og enda flere sliter med å akseptere at de har en spiseforstyrrelse fordi de tror at dette kun skjer med jenter. De frykter å ikke bli tatt på alvor, selv om de vet at de sliter.

Dersom du ikke vet at du har en spiseforstyrrelse, er det umulig å be om hjelp!

Forskning fra de siste ti årene sier at langt flere menn har symptomer på spiseforstyrrelser enn tidligere antatt og at de har et noe annerledes symptombilde enn kvinner.

Og hvis vi i Norge, i et land med likestilling mellom menn og kvinner, sliter med denne innstillingen, hvordan er det da for menn fra andre kulturer som hele tiden skal virke sterke, maskuline, fryktløse og dominerende? Hvordan skal de oppdage en slik sykdom? Hvordan skal de innrømme at de har en spiseforstyrrelse?

Utdanning:
Mange gutter i det utenlandske miljøet blir presset til å ta en utdanning som gir høy status. Jenter blir ikke utsatt for det samme, for i foreldrenes øyne skal mannen forsørge familien, og kvinnen blir til syvende og sist hjemmeværende.

Vold
Vi vet at det fortsatt finnes menn som skylder voldtekt på jentas oppførsel og klærne hun har på seg, og glemmer å peke fingeren mot mannen som ikke klarte å kontrollere seg. Mange kvinner tar derfor ikke kontakt med politiet og helsevesenet i frykt for å få skylden. I den utenlandske kulturen tenker kvinnen også på sitt rykte, familiens rykte og hvilken skam en slik episode kan føre med seg.

Da jeg i fjor skrev om en episode med seksuell trakassering på Mela-festivalen, fikk jeg kommentarer som: “Hva gjorde du der? Hva hadde du på deg? Hva gjør en muslimsk kvinne på et slikt sted? Du ba sikkert om det selv!”

Grunnen til slike kommentarer er at det dessverre finnes folk som er oppdratt til å se på kvinner som et vandrende objekt og til å respektere mannen uansett hva han gjør.

Det er ikke til å legge skjul på at kvinner og menn i den utenlandske kulturen ser på menn med respekt og i mange av disse kulturene er kvinner mindre verdt. Men hva når bildet snur seg? Hva skjer når en mann blir utsatt for trakassering, vold eller voldtekt av kvinner?

Menn utsatt for vold av kvinner frykter å ikke bli trodd! De få som får hjelp på krisesentre eller av politiet frykter at ingen vil tro på at det er en kvinne som har slått dem.

De fleste mennene som blir utsatt for vold av kvinner skammer seg for det, fordi en slik episode rimer dårlig med deres egne og samfunnets ideer om hva en mann er og skal være.

En av personene jeg pratet med i fjor angående dette emnet sa: “I min kultur er det skam å fortelle at en dame har slått meg. Jeg turde ikke å slå tilbake heller, fordi hun da vil anmelde MEG for vold”. 

Og sannheten er faktisk det at om han hadde forsvart seg og brukt vold tilbake, så ville samfunnet snudd på bildet og heller trudd at det var han som utsatte henne for vold først og at hun forsøkte å forsvare seg selv.

Det finnes dessverre lite forskning og kunnskap om vold mot menn i nære relasjoner. Det er først og fremst problemstillinger knyttet til vold mot kvinner som har vært prioritert.

Selv om det er gjort lite forskning på menn som opplever fysisk og psykisk vold fra sin egen partner, antar forskere og fagfolk at flere tusen menn lever under slike forhold i Norge.

– Når det gjelder partnervold mot menn er det mest psykisk vold det er snakk om, eller at menn selv bagatelliserer den fysiske volden de blir utsatt for fordi de ikke anser den som farlig, sier mannsforsker Jørgen Lorentzen ved Senter for kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

– Men det betyr ikke at kvinner ikke slår, for det gjør de også. Den psykiske volden er uansett den verste, uavhengig av kjønn, fordi den setter dypest spor. Og er det vold der, er det alltid psykisk vold – det andre kommer bare i tillegg, sier krisesenterleder Miriam Rasch ved krisesenteret i Hønefoss  

Og igjen, hvis menn fra et land med likestilling sliter med disse tankene, hvordan skal menn fra utenlandsk bakgrunn takle en slik situasjon da? I mange av disse kulturene skal menn være maskuline og kontrollerende, hvordan skal han innrømme at bildet er snudd? Vil han bli trodd? Hvem skal støtte ham gjennom fasen? Og hvis noen tror på hendelsen, vil de miste respekten for ham? 

Det er bare å innrømme at vi ofte hører om vold mot kvinner og lite om vold mot menn, fordi menn ikke tør å snakke om det, og ikke fordi de ikke blir utsatt for det.

Opprinnelig lagt ut på Ayoubs blogg. Republisert i sin helhet på utrop.no etter avtale med henne.