Foto: Omar Sheriff Karpe / pressebilde
Vi som er vokst opp i vesten i kjølvannet av terrorangrepet mot tvillingtårnene 11. september 2001, har blitt matet med medieoppslag som knytter islam til terrorisme. Det er først og fremst bildet av Al-Qaida krigeren med geværet hevet, som vi har fått servert som et bilde av en muslim.
Vi som i tillegg har vokst opp i “hvite områder” uten klassekamerater med muslimsk bakgrunn, fikk ikke muligheten til å bli kjent med ekte, gode og vennlige muslimer, før fordommene allerede hadde satt seg.
Det fikk konsekvenser.
Da Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker under terrorangrepet i 2011, var det fordi han hatet flerkultur i Norge, og spesielt muslimer.
Karpe – Motgiften mot fremmedfrykt
Timen etter det smalt, skrev en gutt i parallellklassen min følgende Facebook-status: “Jævla svartinger! Nå er det faen meg nok!! Ut med muslimene NÅ!!”.
Så viste det seg at gjerningsmannen hadde blondt hår og hadde gått på samme skole som oss. Ironisk nok vokste motgiften mot fremmedfrykt frem bare et steinkast unna der både jeg og Breivik er vokst opp.
En hindu og en muslim. Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid er også vokst opp på Oslos vestkant. Og de visste nøyaktig hva som skulle til for å ufarliggjøre islam:
To kule trendsettere og god musikk.
Unge rappere med skarp kritikk mot vestlig moderne imperialisme
I 2001, samme år som flyene traff tvillingtårnene, samme år som USAs tidligere president George W. Bush uttalte “Enten er du med oss, eller så er du med terroristene” før han invaderte både Afghanistan og Irak, samme år som fiendtligheten mot islam spredte seg over vesten, startet Norges fremste medisin mot fremmedfrykt, også kjent som Karpe, sin karriere.
Karpe, som da het Karpe Diem, startet med å uttrykke ganske direkte politiske standpunkt i sine tekster. I sin låt fra 2004, “Generalens eiendom”, rapper de om Norges hykleri og dobbeltmoral:
“Jeg ser ikke for meg sjæl i dette landet lenger
For vi har mer sort gull enn inderne har kumelk
Og bruker mer spenn på militær enn u-hjelp”
Videre retter de sterk kritikk mot Ariel Sharon, Israels tidligere forsvarsminister og statsminister, som er ansvarlig for massedrap på palestinere.
“En palestinsk mor mista sine sønner i dag
Vi kan’ke chille’rn før Sharon & co dømmes i Haag.”
Så lenge rytmen er god, kan man strekke seg langt
Etter å ha hentet flere fans fra majoritetsbefolkningen med 2006-slageren “Piano”, fikk de enda mer slagkraft når de igjen gikk tilbake til mer politiske budskap.
“Påfugl”, “Den islamske elefanten”, “Lett å være rebell i kjellerleiligheten din” tar opp viktige temaer som rasisme og islamfiendtlighet. Selv om enkelte har kritisert Karpes språkbruk, er det ingen tvil om at duoen fremmer kjærlighet på tvers av kultur, religion og etnisitet.
Med bunnsolid musikkunnskap og tusenvis av norske hjerter i sin hånd, turte de å gjøre noe de kanskje ikke hadde turt i starten av karrieren:
Å synge “Allah, Allah” i refrenget.
Flere lytter til Karpe enn Listhaug
Jeg vet ikke hvilke forhåpninger de hadde til denne sangen. De befant seg jo i en posisjon hvor de hadde råd til å ta litt sjanser. Publikum kastet seg over billettene til de 10 fullsatte konsertene i Oslo Spektrum allerede før det siste albumet kom.
Uansett, så var det vel få som kunne forestille seg i 2001 da islamofobien var på full fremmarsj i verden, at tusener av hvite nordmenn, fra alle mulige steder i landet, skulle synge “Allah, Allah” for full hals.
Personlig synes jeg det er vakkert. Det er også litt ironisk, med tanke på at denne åpenheten ikke samsvarer helt med de nyeste meningsmålingene og en høyreside i fremvekst.
Likevel, har ti stappfulle konserter i Oslo-spektrum vist oss at det er flere nordmenn som lytter når Karpe synger “Allah, Allah”, enn når politikere gir muslimer skylden for angrep utført av psykisk ustabile mennesker.
Det har blitt bedre. Takket være forbilder som Karpe
Vi kan likevel være enige om at rommet for å si ifra om rasisme og islamofobi har blitt langt større enn det var ved årtusenskiftet. Vi kan heller ikke se bort ifra at det har blitt mer mangfold på TV-skjermen og inkludering på flere plan, selv om vi fortsatt ikke er i mål.
Det er ikke bare Karpe som har bidratt til å ufarliggjøre islam og andre minoritetskulturer i Norge.
Sumaya Jirde Ali, Iman Meskini, Faten Mahdi al-Hussaini, Marian Hussein og Rawdah Mohamed, har vist oss hvor sterke, kule, morsomme, kloke og selvstendige muslimske kvinner med hijab kan være.
Yousef Hadaoui (her er jeg absolutt ikke habil) har vist oss hvor mye selvironi, humor og hjertevarme som finnes blant våre nye landsmenn med TV-suksessen Svart Humor. Som forfatter har han vist at mange av våre nye landsmenn også elsker Fleksnes.
Å se verden fra flere vinkler: En gave Karpe og andre suksessrike minoritetsnordmenn deler med oss
Representasjon er viktig. Nå er ikke det eneste bildet vi har av afghanske menn talibankrigere, men vår dyktige og empatiske Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal. Og ja, Yama er norsk, men det er viktig å anerkjenne “den andre” kulturen til suksessrike nordmenn med minoritetsbakgrunn.
Uten sin afghanske bakgrunn, hadde ikke Yama vært Yama. Han hadde ikke hatt like mye innsikt som han har, uten foreldrenes fortellinger om flukt fra hjemlandet. Han hadde ikke klart å se en sak fra to sider slik han gjør, og som er viktig for en journalist å gjøre, om han ikke hadde hatt innblikk i både norsk og afghansk kultur.
Og det er det samme med Karpe. Med bakgrunn fra India, Egypt og Norge ser de på samfunnet fra flere vinkler.
Vi kan takke dem, og moren og faren deres (og besteforeldre osv.) for at de har delt deres unike og rike blikk med oss. Vi kan takke dem fordi at de har brukt musikk til det musikk bør brukes til:
Å samle mennesker i felles kjærlighet.
