Foto: Tore Sætre/www.setre.net
- Mer tøv om islam fra en sjarlatan - 01.07.2017
På HRS’ nettside (og flere andre steder) skriver Hege Storhaug om det forferdelige i at statsministeren har gratulert muslimene med den overståtte fastemåneden ramadan. Særlig fordi Solberg møtte fram under Eid (eller Id) al-Fitr-feiringen på Valhall stadion, hvor om lag 8 000 muslimer var samlet til bønn og fest.
Storhaug hevder at «Det er verdt å merke seg følgende: Det er overhodet ikke vanlig å feire id sammen med tusener på en arena. Dette er noe nytt her i Vesten. I den islamdominerte verden feirer man med familien sin.»
Storhaug skriver videre, under overskriften «Plyndring, vold, slavebinding og drap»:
«Så hva er det som feires på id? … Id-feiringen er knyttet til det såkalte slaget ved Badr [i måneden ramadan, i 624 evt.]. … Dette var altså et vendepunkt i islams imperialistiske, militære historie. Etter slaget innførte Muhammed ramadan, og etterfølgende id-feiring … Synes Erna at dette minner om juleevangeliet?»
Nok en gang demonstrerer Storhaug at hun ikke vet hva hun skriver om, akkurat som hun demonstrerte til fulle i boka Islam. Den 11. landeplage.
For det første: Den festen som avslutter fastemånden ramadan, omfatter også fellesbønn. Dette er gjerne en utendørs fellesbønn fordi den samler hele samfunnet og mange moskeer ikke rommer alle som vil delta. Noen steder finnes det fast steder for slik utendørs bønn, kalt musalla (rett og slett «sted for bønn»).
Tradisjonen med slik utendørs fellesbønn går tilbake til Muhammeds tid og praksis. Han ledet i tiden i Medina utendørs fellesbønn ved begge de to muslimske festene – Eid al-Fitr og Eid al-Adah. Dermed ble utendørsbønn og utendørsbønnesteder sunna, altså en god ortodoks praksis for muslimer flest.
Denne praksisen fortsetter i dag mange steder – selv om det sikkert forekommer variasjoner over tid og fra land til land i hvor mange som deltar i denne bønnen under Eid al-Fitr. Men et raskt søk på Internett viser mange bilder hvor vi ser tusenvis av muslimer samlet til slik fellesbønn etter ramadan.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at dette er noe nytt i Vesten, «en religionspolitisk markering», er tøv.
For det andre: Påbudet om at muslimer skal faste gjennom hele måneden ramadan, finnes i Koranen. De aktuelle versene skal ha blitt åpenbart i måneden sha‘ban (i år 624), dvs. i måneden før ramadan. Slaget ved Badr fant sted i midten av måneden ramadan (og det er ingen grunn til å tro at Muhammed visste noe om et mulig slag flere uker senere da han skal ha fått denne «åpenbaringen»). Fasten i ramadan var altså allerede i gang da slaget fant sted, hvis vi legger denne kronologien til grunn. Kildene forteller at Muhammed også skal ha fortalt at de stridende muslimene kunne slippe å faste. Stridighetene varte bare én dag. (Og det var sikkert jubel over seieren, både der og da og ved tilbakevendingen til Medina.)
Men grunnen til å faste gjennom ramadan finnes i Koranen (2:185 (181 i Bergs oversettelse)):
«Ramadan er den måned da Koranen ble åpenbart som veiledning for menneskene, og med klare ord til hjelp for å skille mellom rett og galt. De av dere som er til stede i den måneden, skal faste. Men den som er syk eller på reise, skal faste et antall andre dager. Gud vil gjøre det lett, og ikke vanskelig for dere! Hold faste de foreskrevne dagene, og ær Gud, som har hjulpet dere. Ja, vær takknemlig mot Ham.»
Med andre ord er begrunnelsen for å faste gjennom ramadan at dette var den måneden (omkring år 610) at Muhammed fikk den første «åpenbaringen», ikke at dette var måneden for seier i slaget ved Badr. Dette er jo også logisk dersom verset ble «åpenbart» før selve slaget.
Men det er knyttet usikkerhet til tidfestingen av dette verset, altså om det ble åpenbart i måneden sha‘ban i 624. Det finnes argumenter for at det skjedde senere. Det vi vet sikkert om fasten i måneden ramadan er at den ble instituert etter at Muhammed og hans med-emigranter kom til Medina. Kildene er ikke entydige om dette, men siden det altså finnes et pålegg i Koranen – en «åpenbaring» –, må det også finnes et tidspunkt for når denne «åpenbaringen» kom til Muhammed. Selv om noen kilder sier at dette skjedde i måneden sha‘ban i det andre året etter hijra, altså i måneden før ramadan, kan det hende «åpenbaring» kom noe senere. (Bemerk at navnet på disse månedene ikke er en muslimsk oppfinnelse, de eksisterte som navn i den før-islamske månekalenderen som var brukt i Arabia. Og ble overtatt av islam.)
Mye tyder på at Muhammed lærte om faste fra jødene i Medina. Han skal selv også ha fastet noe i tiden før slaget ved Badr. Uklarhetene gjenstår – og W. Montgomery Watt antyder i sin Muhammed-biografi at:
«As this was the first occasion of the fast, however, one would expect the matter to be treated more explicitly. It is diffucult to resist the conclusion that the fast of Ramadan was not fully observed before A. H. 3» [dvs. det følgende året]. (Se Watt, Muhammed at Medina, Oxford University Press, 1956, s. 205).
Watt skriver ikke noe om Eid al-Fitr. Dette kan forstås som at vi ikke vet noe om når denne festen ble markert første gang. Dersom første gang virkelig var i A. H. 2 (altså i 624), kan det også knyttes til slaget ved Badr, men da likevel – og merkelig nok – under navnet «festen som bryter fasten». Hvilket ville være rart om dette var først gang man markerte festen, men ikke hadde fastet – og derfor ingen faste å bryte.
Det kan virke det mer sannsynlig at fastemåneden som en plikt ble innført med større alvor og konsekvens fra året etter, dvs. A. H. 3 eller i 625. Om dette også skjedde for å minnes at muslimene vant den mirakuløse seieren nettopp i denne måneden, kan vi også tenke oss. Se Kees Wagtendonk, Fasting in the Koran (Brill, 1968) for en framstilling som også plasserer «åpenbaringen» av verset om å faste i ramadan, etter 624. Han vektlegger nettopp den store betydningen slaget ved Badr hadde for Muhammed og muslimene. Denne seieren er så viktig at den er omtalt i Koranen, hvor «åpenbaringen» sier at det ikke var muslimene som stred og vant, men nettopp gud.
Hvis en slik forskjøvet kronologi er korrekt, ble trolig også Eid al-Fitr derfor blir feiret skikkelig først i 625 og ikke i år 624.
Da har vi følgende situasjon: Muhammed var inspirert av jødene i Medina og annen gammel praksis til å innføre faste, og «eksperimenterte» muligens med dette i 624. Etter seieren ved Badr blir faste i måneden ramadan «bekreftet» som riktig, og blir en fast del av islam, muligens allerede i 625, eller kanskje over noe mer tid. Da er det altså selve fasten som er inspirert av seieren ved Badr, og ikke det å bryte fasten med en fest. For selv om seieren i slaget ved Badr blir en grunn til å faste, blir det også mer klart at Eid al-Fitr nettopp er en fest for å markere slutten på fasten, ikke for å feire seieren i seg selv. Og derav navnet «festen som bryter fasten».
Men denne mer rasjonelle tilnærmingen til kronologien strider imot ortodoks islamsk forståelse, som tidfester institueringen av fasten i ramadan til før slaget ved Badr.
Uansett, det er islamsk teologi og ortodoks forståelse hos muslimer flest at Eid al-Fitr handler om avslutningen på fasten, ikke å feire en seier i et militært slag. Slik ser det ut til å ha vært i nærmere 1400 år. Heller ikke dette er så vanskelig å forstå fordi religiøse praksiser og teologiske posisjoners begrunnelse og faktiske opprinnelse ofte fortaper seg i historien. Som heller ikke alltid kan gi absolutte svar. Selv om noen åpenbart er rimeligere enn andre.
Dette forhindrer ikke at en del muslimer også tror at seieren ved Badr var uttrykk for den gudfryktighet og det religiøse fokus som ble manifestert av muslimene nettopp gjennom fasten de tror allerede ble praktisert i 624. Derfor er det også de muslimer som tror at andre seire i islams historie også er knyttet til at slagene er utkjempet i den spesielle måneden ramadan. Men dette har uansett lite å gjøre med hva som markeres gjennom Eid al-Fitr.
Kort sagt: Storhaugs påstand om at Eid al-Fitr feires for å markere slaget ved Badr er tøv.
Igjen har Storhaug demonstrert at hun konstruerer en islamsk historie som passer med hennes uvitenhet og islamfiendtlige holdning. Hun er en ren sjarlatan når det gjeler islam.
