Foto: Scanstockphoto
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
En ny NAV-rapport viser at halvparten av de som mottar sosialhjelp i Norge, er innvandrere. Ifølge NAV har andelen fattige i Norge gått opp fra 7,7 prosent til 9,3 prosent fra 2011 til 2015.
Andelen innvandrere som mottar sosialhjelp, har økt betydelig de siste årene, og rundt 67.000 mennesker med innvandrerbakgrunn mottar sosialhjelp i Norge i dag.
I et intervju med Nettavisen har arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie beskrevet tallene som “alarmerende”, og sett for seg at innvandrere og flyktninger kan bli en “egen underklasse i det norske samfunnet”.
Utdanningskrav, lønnskrav og arbeidstakervern, som egentlig skal sørge for like jobbrettigheter for alle, får en paradoksalt effekt i Norge.
– For å få ned fattigdommen i Norge, må flere innvandrere i jobb. Derfor prioriterer regjeringen kvalifisering og økt arbeidsretting i introduksjonsprogrammet og norskopplæringen. Uten språk er det vanskelig å få innpass i det norske arbeidsmarkedet, har Hauglie sagt til VGNett.
Understøttes av SSB
Statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB), publisert i mars i år, understøtter NAV-rapporten. Ifølge tallene var over 390.000 innvandrere sysselsatte i 4. kvartal 2016, noe som utgjorde 60,2 prosent av bosatte innvandrere i aldersgruppen 15-74 år. I befolkningen for øvrig var sysselsettingsandelen på 66,7 prosent. Ifølge SSB er dette en marginal nedgang i begge andelene fra 2015.
Sistnevnte bør man se nærmere på, og med lupe. Når sysselsettingen har blitt lavere både blant majoritets- og minoritetsbefolkning, så betyr det kun en ting: jobbene har vanskeligere tilgjengelig. Og alle rammes.
Noe annet som undertegnede også ble obs på var følgende:
Med lengre botid høynes sysselsettingsnivået i de fleste innvandrergrupper, men forskjellene gruppene imellom utjevnes likevel ikke. Også blant dem med botid på over 10 år ligger de afrikanske innvandrerne lavest med en sysselsettingsandel på litt over 50 prosent, det vil si godt og vel 10 prosentpoeng under gjennomsnittet for innvandrere med denne botiden.
Her er altså et annet forhold. At innvandrere må vurderes på et mer individuelt grunnlag enn på et overordnet gruppenivå. Forskjellene er store mellom lavutdannede og høytutdannede.
Flyktninger og asylsøkere som er nylig ankomne gir ofte uttrykk for “vi vil bare jobbe”, men at ventetiden virker mot sin hensikt. Men heller ikke midlertidig arbeidstillatelse har vært noe særlig vellykket. Til tross for at det kom mer enn 31.000 asylsøkere til Norge i fjor, søkte kun 317 personer om midlertidig arbeidstillatelse, ifølge UDI.
Botid hjelper ikke så lenge man sliter utdanningsmessig i et jobbmarked som det norske, som preges av høye formelle krav. Holdninger til enkelte grupper, som påpekt av forskere, gjør adgangen til jobb enda vanskeligere. For mange flyktninger og innvandrere er det en historie om vansker med å få seg jobb, særlig en stabil, fast jobb som gir tilknytning til arbeidsmarkedet på sikt.
Lav jobbskaping
På nettstedet regjeringen.no heter det at høy sysselsetting er en forutsetning for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle velferdsstaten. Verdiskapingen i samfunnet må vere høy for å sikre ressurser til velferdsstaten, slås det videre fast.
Likevel ser man ut til å slite å leve opp til lovnadene. Samfunnsøkonom og tidligere statssekretær i Ap, Svein Harald Øygard, har nylig kommentert:
– Det er alvorlig at sysselsettingsandelen faller i Norge, mens den stiger betraktelig i omtrent alle land det er naturlig å sammenlikne oss med.
Kommentaren vises til i en kronikk skrevet av ansvarlig redaktør i Avisenes Nyhetsbyrå, Kjell Werner om temaet. Som igjen viser til den labre verdiskapningen de siste par årene.
Nettstedet faktisk.no viser til også følgende:
Veksten i antall sysselsatte har gått ned siden Solberg-regjeringen overtok i 2013, men det har fortsatt vært en vekst: Vi blir flere sysselsatte i Norge, selv om vi ikke blir like mange flere som i for eksempel 2011. Logikken er at stor vekst i antall sysselsatte betyr at det er blitt skapt mange jobber. Med denne tankegangen vil en nedgang i vekst i antall sysselsatte bety at det er skapt færre jobber.
Vanskelig midlertidighet
Satsing på midlertidige ansettelser har blitt foreslått for å få opp sysselsettingen, særlig blant de ufaglærte og kvinnene. Sistnevnte kan ofte slite med kombinasjonen lav utdanning, lav integrering i det norske storsamfunnet, og konservative kjønnsroller. Her snakker vi om en undergruppe som sliter ekstra med å få faste og gode jobber i et allerede krevende jobbmarked.
Kombinasjonen av utdanningskrav, lønnskrav og arbeidstakervern, som egentlig skal sørge for like jobbrettigheter for alle, får en paradoksalt effekt i Norge. I USA kan hvem som helst bli ansatt (og sparket) på flekken, noe som gjør at de lavtlønnede jobbene, særlig i jordbruket, fylles opp av irregulære innvandrere. Vi ser dette også i andre rike OECD-land med arbeidsinnvandring. I Norge er USA-tilstander hverken sedvane eller “arbeidslovlig praksis”, i tillegg til at mange av de fysiske jobbene også holder på å fases ut. Selv om det fortsatt er mange svenske servitører og polske byggearbeidere igjen.
Uansett er det god blåblå politikk at alle målbindes, karaktersettes og kravsettes, uansett farge og opprinnelse. Selv for å bli rengjører trengs det nå fagbrev.
Kanskje noe av det nærmeste man kommer er praksisplassene, som blir en form for forlenget midlertidighet. For de mest sårbare undergrupper i innvandrerbefolkningen er det stadig mer innsnevrede og høykvalitetsfokuserte jobbmarkedet et trangt nåløye som nesten blir umulig å gå gjennom. For de mer ressurssterke er inngangsporten også trang. Takket være ildsjelene i innvandrermiljøene har man likevel noen solskinnshistorier å vise til, som er en motvekt til de overnevnte hovedtrendene.
Innvandrere betaler altså lavere skatt, ikke fordi de er late eller giddeløse, men fordi de har klart dårligere tilgang til jobber, i et samfunn hvor jobbene blir færre, selv for landets opprinnelige etnisk norske befolkning. Regnskapene og statistikkene skal mer enn gjerne fokusere på langtidsledige Ali på Stovner, men også på fabrikkarbeideren Ola, som mistet jobben etter 40 år i trofast tjeneste. Og det må også debatten handle mer om, hvis den skal føres på et åpent og ærlig grunnlag.
