Foto: a grimz/Flickr
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Etter å ha sett dokumentarfilmen Rasekrigerne onsdag kveld på NRK, sitter jeg med et svært blandet inntrykk. Og da særlig på hvordan filmen kan oppfattes som ukritisk og altfor informativ.
For et publikum som ikke kjenner til grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen og deres meningsfeller, til deres modus operandi og retorikk, er Rasekrigerne et godt informativ produkt.
For selv i informasjonens høytidsalder merker jeg ofte at nøyaktig, detaljert og korrekt kunnskap om ytterliggående grupper ikke er på toppnivå hos mange. Være det seg høyre- eller venstreekstreme, eller voldelige jihadister. NRK, og andre medier må da steppe inn og fylle den samfunnsinformative rollen som man har.
Gammel-nazist
Vi får innblikk i blant andre DNMs ideologi og hvordan de forbereder seg til en “kommende konflikt” på kampsports-treningsleire. Vi får høre om idealsamfunnet deres: et sted hvor kun hvite og ariske mennesker skal leve fritt. Alle andre må vike til side.
Vi får også møte en eldre svensk nazist, som ikke kan kalles annet enn gammel-nazist, bokstavelig talt. Kvinnen ble født i 1928, har hatt familie som har kjempet på tysk side under annen verdenskrig, og er selv helfrelst på nasjonalsosialismen. Hun har bilde av Hitler hjemme, og stiller spørsmål om Holocausts eksistens.
Fokus på sjokkverdi
At NRK stiller synet ufiltert, slik det fremstår i de verste avkrokene av kommentarfeltet, smaker vondt, men er likevel nødvendig.
For lenge har vi, vi som utpekes som de “politisk korrekte” som kun konsumerer hovedstrømsmedienes produkter, lullet oss i en falsk sikkerhet. “Vi” omgås kun “våre egne”, og ser vekk eller tør som regel ikke ta debatten når hatet kommer frem i dagslyset og ikke sprekker i denne. Å få servert tankene til en 82-årig svensk nazist eller fra yngre nynazister, er vondt, i noen tilfeller på kanten av og utenfor loven, men vil få “oss” til å se hva dette virkelig handler om. Og hva slags virkemidler som trenges for at dette synet ikke får mange nok tilhengere til at samfunnet rammes og lammes.
Her tenker jeg (og som jeg leser hos mange andre) at NRK ikke helt har fått det til. Man har valgt sjokkverdi og dramaturgi fremfor det som skal være naturlig og selvsagt kritikk av en ideologi som historisk sett har gjort så mye vondt.
Samtlige intervjuede parter får nærmest en Hemingway-aktiv “stream of conciousness” på beste sendetid. Få om ingen direkte kritiske spørsmål. Hvor er ekspertkilden som er så viktige å ha når man tar opp så kontroversielle og ømfintlige spørsmål? Og hva med seerne, spesielt de som er lettere påvirkelige? Når slike ideologier oppfattes så normaliserte i presentasjonen så kan det også ha en uheldig effekt.
Forståelse for NRK
Samtidig er det også viktig å utvise skjønn og innse at dette er en situasjon hvor filmskaperen og journalisten ikke vil kunne ha hele regien. Ytterliggående grupper vil føle et ekstra behov til totalkontroll over hva som vil kringkastes over dem. Man kan utøve unødig press overfor mediekanaler man allerede på forhånd ser på som “fiendtlige innstilte” (løgnpresse). Hvis grupper som DNM noen gang vil få makten i Norge, vil pressefriheten være noe av det første som ryker.
Frank Gander, redaktør for Dokumentar og samfunn på NRK, kommer selv med et greit tilsvar på denne svært vanskelige balansegangen. Journalistisk sett er dette noe av det vanskeligste å få til. Men det endrer ikke min oppfatning om at sluttproduktet fra Brennpunkt blir ufiltert og nokså ukritisk.
