Historisk sett har religionen både virket frigjørende og humaniserende, men også vært en viktig ingrediens i konfliktbildene; et maktmiddel i autoritetenes hender. Å ta islam på alvor innebærer, fra tid til annen, å forholde seg selvkritisk til religionsforståelsens sosiale, kulturelle, psykologiske og politiske kontekst. Sagt annerledes, en selvkritisk holdning innebærer en filosofisk refleksjon over de etablerte islamske ortodoksier. En vesentlig dimensjon ved denne selvkritiske holdningen har å gjøre med fortolkningsaktivitet.
Mennesket som et fortolkende vesen
Homo sapiens er primært sett en fortolkende rase, som er omgitt av og involvert i en verden av
relasjoner, betydning og formål. Vi er meningssøkende vesener – en aktivitet med formål å produsere et stabilt meningsunivers, som beskytter det mot eksistensiell meningsløshet og anomi (les: sosial uorden). For muslimene har Koranen vært den primære meningsskapende agent. Og siden islam er basert på hellig skrift, forutsetter denne produksjonen av mening utpreget tekstfortolkning.
Ali Talib, Profeten Muhammads svigersønn, hevdes å ha berettet at «Koranen taler ikke for seg selv.
Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker». I den førnevnte beretningen ligger det et
potensial for refleksjon: i rammen av islam er mennesket forstått som et endelig vesen, dvs. at grunnet en begrenset erkjennelsesevne, kan det ikke heve seg over den spatio-temporale dimensjon preget av historisitet og dermed innta et allvitende og perspektivløst blikk. Denne evnen er forbeholdt Gud. Av den grunn bør mennesket grunnet sin begrensing være åpen for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har inntatt som standpunkter. Denne fundamentale anerkjennelsen fordrer en form for epistemisk fallibilisme. Altså, at våre teser, synspunkter, oppfatninger, tolkninger og teorier ikke kan hevdes å være fullstendig sikre eller eviggyldige. Ettersom den menneskelige viten utvikles, kan tidligere forståelsesmodeller og oppfatninger om et saksområde være utilstrekkelig, og dermed falsifiseres til fordel for perspektiver og tilnærmingsmåter som er på høyde med sin tid. Denne grunnleggende åpenheten og anti-fundamentalismen innebærer at religionsforståelse (les: islamforståelse) er prinsipielt en uavsluttet aktivitet. Med andre ord, interpretasjonen av Koranen og øvrige kildeskrifter er av prosessuell karakter. Fraværet av den elementære bevissthet om egen epistemisk begrensenhet og menneskets faktisitet (les: den historiske og sosiale kontekst man fødes inn i), føyer en tilsynelatende transcendental natur til fortolkninger i et forsøk på å forstå islam. Denne transcendentaliseringsprosessen forårsaker en vrangforestilling om at det som i virkeligheten er et
produkt av menneskelig tolkningsaktivitet, preget av fortolkerens kognitive kapasitet og dens materielle forhold – og dermed relativt – blir til en objektiv, urokkelig faktisitet. I islams historiske evolusjon har denne prosessen utkrystallisert seg til en form for religiøst-teologisk epigoneri; en fastholdelse av tilstrekkeligheten av lovskolenes fortolkninger, som innebærer fravær av kritisk tekning og videreutvikling av viten. Dette prinsippet har gitt næring til en slavementalitet; en ukritisk masse som kun gagnet/gagner selvbestaltede, opportunistiske autoriteter ute etter å profittere på massenes blindhet.
Kritisk tenkning og desakraliseringsprosess
Frigjøring, fra dogmenes og hegemoniets fengsel, fordrer en desakraliseringsprosess. Denne nødvendige prosessen kan realiseres gjennom iherdig forsvar av kritisk og kreativ tenkning. Nyskapende tenkning er alltid aktuell dels grunnet det faktum at det skjer en historisk utvikling og en tilsvarende forandring av fortolkningenes kontekst, samtidig som det er nødvendig å utskille responser relevante i de aktuelle forhold.
En ytterst viktig oppgave for ansvarlige muslimske stemmer i Norge er å synliggjøre den rike
fortolkningskompleksiteten og mangfoldigheten som eksisterer i islams historie. Hvis islam skal spille en konstruktiv rolle i moderne og senmoderne samfunn, må religionens tilhengere utøve en form for psykologisk fleksibilitet og smidighet for dermed å gjøre religionen aktuell under nye betingelser og forhold. Religiøse institusjoner/organisasjoner kan simpelthen ikke neglisjere presserende utfordringer knyttet bl.a. til islams forhold til menneskerettighetstenkningen, ytringsfrihet, religionskritikk/religionsfrihet, kjønnslikestilling, sekularisme og demokratiske strukturer, samt en historisk-kritisk tilnærming til ekstra-tekstuelle kilder som hadith-litteratur. Hvor mange religiøse organisasjoner har beskjeftiget seg med et sådant nytolkningsprosjekt? Ytterst få. Et fåtall muslimske enkeltstemmer har viet seg til slike sentrale spørsmål, men det store flertallet synes å være atskillig mer absorbert i reproduksjon av foreldete dogmer samt læresatser, og opprettholdelse av sekteriske (makt)interesser. Det skal mot til for å bedrive en bevegelse fra tradisjonens epigoneri som forhindrer et kritisk-konstruktivt studium av det overleverte korpus, og dermed ivaretar monopolisering av islamfortolkninger.
Det er nå slik at det norske samfunn ikke er podet inn med vaksiner mot samfunnsnedbrytende
stimulanser, religiøse vel så mye som ikke-religiøse. Er hensikten å motvirke nedbrytende krefter i
samfunnet, som utdyper etniske, religiøse og kulturelle forskjeller, bør vi (majoritetssamfunnet vel så mye muslimene) i første rekke lære oss å anerkjenne vår innbyrdes avhengighet.
Manglende anerkjennelse hindrer progresjon hos muslimer
Grunnfenomenet i vår tilværelse er interdependens. Dette betyr bl.a. at mennesket er et relasjonelt
vesen, som eksisterer i utallige nettverk og relasjoner. Siden vi er innviklet i hverandres liv, er det slik at vår egen selvoppfatning i stor utstrekning er konstruert av vår opplevelse av hvordan vi betraktes av andre i samfunnet. Den danske filosofen Knud Løgstrup (1905-1981) hevdet at «i ethvert møte holder vi en bit av andre menneskers liv i våre hender». Denne relasjonelle ideen innebærer at mennesker har en evne til å influere hverandres følelse av å være til, som kan enten svekke eller konsolidere vår selvfølelse. Uttrykt annerledes, flertallet av muslimenes opplevelse av egenverd og egen handlingskapasitet beror på at storsamfunnet anerkjenner deres eksistens og identitet, som kan medvirke til å skape de forhold for positiv selvfølelse og selvopplevelsen som en verdig aktør i fellesskaper. Hvis muslimer i det norske samfunnet føler fravær av grunnleggende aksept og verd, kan selv positiv kritikk av usunne religiøse dogmer og dogmenes manifestasjoner oppleves og tolkes som negativt og vanærende for dem, eller endog angrep på egen identitet. Og dermed trigges en psykologisk ryggmargsrefleks, en proteksjonistisk innstilling som bidrar til at utsatte muslimer konserverer usunn status quo, og derved motvirker de frilynte krefter som bestreber etter å synliggjøre de langt mer menneskevennlige og humane interpretasjoner/forståelser av religionen. Dette kan fort utvikle seg til en ond sirkel av anklager og angrep – tendenser den norske staten i helhet ikke er tjent med, om målet er å skape et bærekraftig samfunn.
«Den underlegne andre»
Mennesket har en fantastisk glemsomhet. Men la oss ikke forglemme et av de verste utslagene av fundamentale svakheter ved menneskesinn og samfunn: den atlantiske slavehandelen, Apartheid i Sør-Afrika og nazistenes folkemord mot jødefolket, for å nevne noen konkrete historiske eksempler. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere vrangforestillinger om minoriteter eller en spesifikk gruppe som den fiendtlige og underlegne andre, blir det således mulig å legitimere horrible forbrytelser overfor den gruppen av minoriteter.
Dette essensialistiske fenomenet (systematisk dehumanisering) reiser hodet igjen, denne gangen i form av muslimhat og islamfrykt, som skaper store lidelser for uskyldige muslimer internasjonalt. Sådanne konstruksjoner – som skjerper radikale motsetninger og genererer intoleranse og ringeakt overfor annerledeshet – er beskadigende for et helt samfunn, og dermed for livskvaliteten for alle. Slikt stoff, som slår ut i diskriminering samt følt mistenkeliggjøring og nedvurdering av de andres verdighet, kan bidra til at de utsatte projiserer et hatforhold til det samfunnet som skaper eksklusjon og kulde. Denne psykologiske tilstanden kan fort anrette opptøyer, og i verste fall moralsk ondskap (les: terrorisme) – noe som er innlysende på den internasjonale samtidsscenen.
Menneskeverdet som aksiomatisk utgangspunkt
I en tid preget av økende aversjon mot andres religion og kultur, er det av uvurderlig viktighet å legge all kraft i å anspore til vern mot strukturelle krenkelser av menneskets iboende verd. Menneskelig autonomi impliserer et normativt ansvar overfor våre omgivelser. Dette fordrer et dypt menneskelig engasjement, individuelt og politisk, mot tankesystemer og legitimeringsinstanser som relativiserer eller simpelthen desavuerer dette utgangspunktet for fellesskaper basert på humanitet, gjensidig respekt og toleranse, som er det menneskelige samfunns viktigste forutsetning. En sådan iherdig innsats er for lengst overmoden.
Farhan Shah er filosof og doktorgradsstipendiat ved Det teologiske fakultet og islam-rådgiver ved
Senteret for Prosesstudier i California.
