- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Året hvor Jonas Gahr Støre tapte et valg han hadde nærmest vunnet på forhånd, hvor ny-feministiske avslørings- og varslingskampanjer endevendte uår med skjult maktmisbruk, og hvor kultur- og identitetsdebatten har vært viktigere enn på lenge.
2017 har vist oss mye i nyhetsbildet. Her hjemme var det Stortingsvalget som dominerte utover sensommeren og tidlig høst. Et valg som endte nesten i sjokk for Ap, som ledet lenge, inntil valgkampen. Tidenes kanskje dårligste ledervalgkamp, med for mye snakk om det hele og intet, og for lite fokus på nærsakene førte til at Norges svar på “the silent majority”, den urbane og rurale arbeiderklassen, vendte Ap ryggen. Resultatet ble et av deres dårligste valg på lenge. Ap satset på verdivalg, fikk severt kulturkamp, og gikk på en smell. At Ap vil satse på identitetspolitikk er greit, men det blir stadig mer problematisk når det betyr at man skyver store velgergrupper fra seg.
Stadig flere nykommere har ført til stadige selvransakelser i det norske selvbildet. Hva er egentlig norsk kultur og hvor går veien? Jeg tenker dette vil fortsatt dominere debatten på dette nisjefeltet, som i stadig større grad får preg av ekkokammer.
Ulike menigheter
Tendensen i 2017 er at ulike miljøer har blitt frakturerte. Senter for sekulær integrering (SSI) valgte å no-platforme Resett, Human Rights Service og Document.
2017 ble også et år for institusjonell krise for Islamsk Råd Norge. En stadig utglidning fra brobygningsmandatet rådet ble satt til utføre, førte til støttekutt. Enkelte menigheter har ikke bare varslet i lang tid om utviklingen, men trakk seg pent ut når Kulturdepartementet ga sin tommel ned, og formet sin egen organisasjon. Statistisk sentralbyrå var nesten i intern kranglemodus en hel høst, takket være et innvandringsregnskap, en statsråd og en tidligere direktør.
Både i SSB-saken og i andre saker ser vi økende meningssegmentering. Enten er du for Meyer eller Jensen. Gråsonene finnes knapt. Kall det gjerne ekkokammerdannelse. Tendensen er å se både i digital, som i fysisk format.
Stedet hvil for populisme
Etter seiersgangåret 2016, fikk høyrepopulismen visse tilbakeslag ved valg i Nederland og Frankrike. Trump fikk også erfare at det å sitte i Det hvite er noe annet enn i Trump Tower.
I Storbritannia ser det ut som om man går mot en “mykere” Brexit enn det man trodde. Mens man i Tyskland gjorde sitt første inntog, som ventet. Mor Merkel, Europas humanitære ansikt, kvinnen som “åpnet grensene”, er inne i sin siste kanslerperiode. Og hva eller hvem som kommer etter henne vil ha en helt annen politisk profil og tilnærming.
Høyrepopulismen og partier på ytre høyre vil fortsatt ha mye å Europa, samtidig som enkelte krefter på ytre venstre begynner å gjøre comeback. For i tider med usikkerhet rundt økomoni og ikke minst fremtid rundt egen kultur og person så vil noen profittere på dette. Hvor en høyrevridd norsk nasjonalist vil se snikislamiseringen av Norge som en grunnleggende eksistensiell trussll, vil en venstrevridd katalansk nasjonalist se det samme i den spanske storkapitalen. Mekanismene bak en slik tankegang er veldig like.
Jeg tenker mye av det samme som er skrevet over vil prege overskriftene. 2018 er også et VM og et OL-år. Så får man håpe at dette vil føre til mindre konflikt og til at man heller kjemper på fotballbanen og skibakken, enn med bomber og tastaturer.
Godt nytt 2018!
