Foto: http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Dog_search_for_mines_in_Bosnia.jpg?uselang=nb
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Innkjøpet som The Guardian viser til er snakk om 2500 automatvåpen til det bosnisk-serbiske politiet, et innkjøp som som vil fullbyrdes i mars. Sammen med innkjøpet av våpnene kommer det flere russiske rådgivere, som skal være medhjelpere for det bosnisk-serbiske politiet.
Særlig sistnevnte har fått varsellampene til å gå blant folk i det serbiske og det bosniske sivilsamfunnet, føderalmyndighetene i Sarajevo og vestlige diplomater. I et land som opplevde krig for bare 23 år siden vekker dette sterk negativ oppsikt.
Vanskelig fred
Krigen i Bosnia-Hercegovina (1992-95) var blodog og brutal, og endte med en “vanskelig fred” i Dayton-avtalen. Geværene og kanonene stilnet, men bosnierne, som før krigen var det mest blandede folket i det tidligere Jugoslavia, måtte betale dyrt for freden. Fredens og Dayton-avtalens konsekvens ble et todelt statssystem, med en serbiskdominert republikk (Republika Srpska) på den ene, og en bosnisk-kroatisk konføderasjon på den andre siden.
Landets politiske system er etnisk oppdelt i praksis, og er et hodebry å kategorisere. Føderalparlamentet i Sarajevo har i virkelighet liten innflytelse på de to entitetene som utgjør den bosniske staten, og da særlig på Republika Srpska. Landet består i praksis av to interne stater som ikke er 100 prosent på talefot med hverandre, for å si det mildt.
Siden redselen for en ny og ødeleggende krig er enorm har de fleste bosniere godtatt nåværende “status quo” for å holde på en skjør fred etter den kanskje mest brutale krig på europeisk jord siden 2. verdenskrig. Bosnias frakturerte politiske system har gitt seg utslag i overveldende korrupsjon. Transparency International rangerte i 2016 landet som nummer 83 ut av 176 land på feltet.
Korrupsjonen og den vanskelige politiske situasjonen frer til få investeringer, svak økonomi, skyhøy arbeidsledighet og generell lite fremtidshåp. Igjen fører dette til at nasjonalistiske politikere kan holde på makten ved å henvise til den sedvanlige splittelsesdiskursen. 23 år etter at de siste skuddene falt er det fortsatt hat og mistillit mellom landets folkegrupper.
Kruttønne
Sør-øst-Europa har tradisjonelt sett blitt sett på som Europas uroligste og fattigste hjørne i flere århundreder, et sted hvor stormakter har utøvd innflytelse. Her begynte første verdenskrig, med skuddene i Sarajevo. Folkeutvekslinger, fordrivninger, etnisk rensing, segrergering og krig. Et syklus som har gjentatt seg altfor ofte.
Regionen har ofte blitt beskrevet som en kruttønne, med mange nasjonaliteter, etnisiteter og religioner under samme tak. Fredsperioder har gått hånd i hånd med krig og hevn. Og siste gang gikk det virkelig ille. Så ille for Bosnia-Hercegovinas del at 12.000 måtte finne veien til Norge på 90-tallet.
Etter oppløsningen av Jugoslavia og borgerkrigene på 90-tallet bestemte Vesten seg for å investere i regionen, økonomisk og politisk. Under vanskelig forutsetninger har man flere steder gått riktig vei. Land, som Slovenia og Kroatia har gjort enorme fremskritt, og er både med i NATO og EU. Andre som Albania, Serbia og Montenegro regnes som “gode kandidater”. Turismen, og til en viss grad økonomien, blomstrer igjen etter mange harde år. Krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) har fått dømt flesteparten av krigsforbryterne som skapte elendigheten, og oppfylt, om ikke enn uten kontroverser, en rolle som rettferdighetsoppretter etter en blodig og brutal konflikt.
Krigsvinder?
Bosnia-Hercegovina går i motsatt retning grunnet hengemyren landet befinner seg. Bosnia-serbernes president Milorad Dodik kjøper russiske våpen, flørter med separatisme og knytter bånd med ultranasjonalister. Til sammenlikning har Serbia en politisk liberal, åpen lesbisk kvinnelig statsminister som ser for seg at Serbias fremtid ligger i EU.
Amerikanske Institute for Stabilization and Transition beskriver landet rett ut som “forfeilet stat i en desintegrasjonsprosess”. Hvor både ultranasjonalisme og islamisme får stadig flere tilhengere, og hvor “illiberale aktører” som Tyrkia og Russland overtar grunnet “en famlende interesse i USA og Europa for landet og regionen den siste tiden”.
Utviklingen i Republika Srpska bør bekymre, og det langt inn i ryggmargen. Når våpen og mer militarisering i omløp i et land av Bosnias kaliber bør bekymre mange, også Norge. En ny konflikt på Balkan vil ikke bare skape nye og flere flykningstrømmer, men også destabilisere en hel region i Europa, og igjen kanskje resten av kontinentet. Hvis et nytt krigshelvete bryter ut er Norge klar til å ta imot nye titusener? Når vi nå ikke engang har rom eller ork til flere syrere, irakere eller afghanere?
Her må man altså agere, og ikke sitte på bakbena. Alternativet er å få et nytt Syria, eller Libya, nå langt nærmere det euroepeiske hjertelandet. Vi ser hvordan slike “eventyrer” har gått, og hva slags samfunnsmessige, økonomiske og politiske konsekvenser dette vil få. Freds- og stabilitetsskapelse er det fremste middelet for å hindre nye menneskelige tragedie og enda mere elendighet, og nød og flukt.
