Foto: Jurgita Jureviciene
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
For første gang på nesten 80 år preger en større krigsscenario Europa, med humanitære og politiske konsekvenser.
Året i år skulle være året der man for alvor gikk i normalmodus etter nesten to år med pandemi-nedstengninger og innskrenkninger på individuelle og kollektive friheter. I stedet har Russlands invasjon av Ukraina 24. februar, og den påfølgende utvikling, ført til nytt ustabilitet.
Krigens første konsekvens var en flyktningsituasjon uten like siden slutten av forrige verdenskrig i Europa. Krigene i det tidligere Jugoslavia på 90-tallet førte også til en flyktningmobilisering, om enn i mindre grad. Nå har det ankommet tusener på tusener ukrainere til tryggere land i Vest-Europa, blant annet Norge.
Flyttet fokus
Sålangt har man tatt imot 30000. Inkluderingsminister Mjøs Persen har rost kommunene for bosetningsviljen.
Er det noe krigen også førte til i løpet av året er at den humanitære refleksen blant vanlige nordmenn har fått seg en oppstrammer. Men dette har også sine komplekse årsaker som skal problematiseres. Nærområdet vekker andre følelser enn f. eks. Syria, Afghanistan eller Kongo. Noen kaller dette selektivt. Likevel er det viktig å se på faktorene som påvirker bak slik tankegang. En viktig fra læring fra året som har gått er at man trenger den store offentlige samtale, også i 2023.
Krigen har i større grad flytte fokuset fra 2021 og kampen mellom progressivisme og tradisjonalisme i Vesten.
Nye allianser på tvers av klasseskiller og andre faktorer har blitt skapt, samtidig som det foregår nye skillelinjer og polariseringer. Heterofile i Oslo og Norge marsjerte under regnbueflagg i avsky mot homohat og terror utført 25. juni. Gjerningsmannen, en mann med iransk bakgrunn, og sterke antipatier mot lhbt-mennesker.
Noe av det som skjedde bærer bud om håp. Nye refleksive prosesser, også i de mest konservative muslimske miljøene, fant sted. Fokuset var på mennesker og verdi fremfor legning. Slike refleksjoner var sårt tiltrengt. Spesielt om hva som er det å være skeiv, og med en annen hudfarge og religion. Om hvordan ulike diskrimineringsformer utarter seg når man er dobbeltminoritet. Muligvis får vi den samme prosess som har skjedd i de tradisjonelt kristne miljøene rundt lhbt-problemstillinger, og man lander på et mer tolerant syn.
Fortsatt harde fronter
I innvandringsdebatten er frontene fortsatt harde. Men ikke for harde til at man ender opp som Sverige, hvor påsken ble preget av koranbrenningsopptøyene i flere byer. I høst endte over 30 prosent av svenske velgere opp med å stemme på et parti som får innvandringskritiske Frp til å virke som bløtmyke.
Vi ser dessverre også at netthets forsurer den offentlige samtale, en utvikling som bekymrer også foran et 2023 preget av økonomiske problemer og ustabil situasjon for mange. Frustrasjonen vil gjøre terskelen lavere for at netthets og hatytringer vil være en stor utfordring i det neste året.
En av de som prøvde å lage bro i de stadig hardere frontene var foregangskvinnen Shabana Rehman. Samfunnsdebattanten og komikeren, og ikke minst en av de fremste flerkulturelle forkjempere for ytringsfriheten i Norge er i skrivende stund gått over i evigheten etter lengre tids kreftsykdom. Hun kommer til å huskes for sitt utrolig mot og kreative virkemidler når hun skulle ta opp mange utfordrende problemstillinger for både majoritet og minoritet.
Rehman løftet både islamisten Mullah Krekar, og høyreradikaleren Max Hermansen opp fra baken. Hun prøvde å sette sosial kontroll, og andre problematiske holdninger på dagsordenen. For mange av de nyere kvinnelige samfunnsdebattanter med flerkulturell bakgrunn vil hun minnes som døråpneren. Men hun er, har vært og vil være en referanse for norsk kultur, uavhengig av bakgrunn.
Neste år
I kjøvannet er det mange som står klare for å fortsette brobyggingsarbeidet, og kampen mot sosial kontroll og for friere liv.
Neste år vil spesielt brobygging trenges. For den materielle dyrtiden og krisen kan føre til økt avstand mellom folk, om ikke samfunnet håndterer de komplekse motsetninger som det moderne Norge innebærer.
For noen uker siden ble manges høydepunkt i dette året, VM i Qatar, avrundet. Her i Norge førte dette til samhold hos mange på fansonen i Oslo. Utrolig hva 22 menn og en ball klarer å skape, til tross for at dette var kanskje det mest omdiskuterte VM-et i historien. Flesteparten valgte ikke å boikotte, men være lydhøre, og stille kritiske spørsmål.
Kanskje er dette rådet vi bør følge i 2023. Lytt mer til hverandre. Våg å snakk om de tøffe utfordringene. Lytt, og snakk, og gjør avstandene mindre. 2022 har vist hva vi ender opp med om vi ikke vedlikeholder samfunnstilliten.
Takk for det gamle. Fred være med det nye.
