Foto: Abhijit Alka Anil
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Et av punktene som presenteres i Høyres nye integreringsstrategi handler om at flyktninger ikke bør bosettes i innvandrertette områder.
Flere tiltak foreslås. En av disse er å sikre at flyktninger ikke bosettes i områder med høyere innvandrerandel enn 25 prosent. En annen er å bruke byplanlegging aktivt for å unngå fremvekst av levekårsutfordringer.
I praksis kan det ende opp med at såkalte innvandrertette bydeler som Stovner og Gamle Oslo får færre. Kan det hende at Oslo Vest får flere?
Virkemiddelet spredt innvandrerbosetning har ikke vært på dagsordenen før i Norge. Integrerings- og bosetningsmønstre har nesten skjedd på naturlig vis. Ofte skjedde det ved at man kom til et asylmottak, og endte opp i nærkommunen. Jobb har ofte også vært utslagsgivende faktor. Et eksempel på dette er hvordan fiskerifabrikkene trakk til seg tamilske krigsflyktninger som fileteringsarbeidere. Småkommuner som Båtsfjord ble et “Lille Jaffna”, før nedgangstidene kom, foreldregenerasjonen måtte ut av fabrikkene og inn i nye jobber, og etterkommergenerasjonen tok høyere utdannelse i Oslo.
Het potet
Innvandreres bosetning er en het politisk potet, og i mange land ansett som et kontroversielt og vanskelig tema å ta opp, grunnet feilsatsinger. Stockholms, Amsterdams og Paris´ “innvandrertette” forsteder brukes ofte som skrekkeksempel på hvor feil ting kan gå.
Skal også staten bestemme hvor man skal bosette seg?, er et moment som skeptikere til slike virkemidler vil ta med i diskusjonen. Går vi tilbake til tiden da nordmenn innvandret til Nord-Amerika/USA så bosatte seg flesteparten i nordlige stater som Wisconsin, Nord- og Sør-Dakota og byer som Minneapolis, som hadde et klima som liknet det nordiske, og hvor det allerede fantes norskættede fra før.
Sistnevnte er også relevant. Folk søker seg oftest til de stedene der de finner folk av samme bakgrunn. Syriske krigsflyktninger søkte seg oftest til Sverige og Tyskland grunnet de allerede store syriske eksilmiljøene som eksisterte. I Oslo, og særlig Oslo Øst, har som regel ikke-vestlige innvandrere sitt nettverk. Å finne likesinnede utenfor kan være vanskeligere, men det kan også bety god integrering på lang sikt. Suksesshistorien Vinje har i lang tid tatt imot somaliere, syrere og litauere
Gode forutsetninger
I Norge har vi gode sosiale forutsetninger for spredd flyktning- og innvandrerbefolkning. Steder som Vinje tilbyr gode oppvekstsvilkår for familier, og veien er lett for at særlig barna får en naturlig integreringsprosess i småkommuner.
For Oslo handler det også om at en allerede hardt presset boligmarked skal få avløsning, om flere innvandrere og flyktninger bosettes i utkantkommuner. Et annet alternativ er å spre bruken av kommunale boliger, som en form for “starthjelp” før innvandrerne/flyktninger kan etter hvert stå på egne føtter, og fortsette sin klassereise i samfunnet.
Rent praktisk foreslår Høyre at det er IMDi som skal få jobbe med “spredningen”. Om det gjøres hensiktsmessig, kan det gå riktig for seg. Gode jobber med utdanningsrelevans i de stedene der innvandrerne og flyktningene skal bosettes er essensielt. Slik unngår man ghettoifiseringen man har hatt i Sverige, Frankrike og til dels Danmark, med tilhørende levekårsutfordringer. Folk bør ha gode og levelig forhold, og en lønn man kan leve av. IMDi og andre instanser som skal følge dette opp bør kunne kontinuerlig evaluere innsats og resultater.
Slik vil man også kunne unngå fallgruvene som finnes i en slik ambisiøs satsing.
