Foto: Fanney Antonsdottir
- Gi nyankomne en norsk fadder - 07.03.2018
Integrering er ingen mirakuløs enveis prosess, hvor innvandreren lærer fremmedspråket og blir kjent med ny kultur over natten, ved hjelp av et simsalabim med tryllestaven sin. Det hadde selvsagt vært fantastisk dersom det var så enkelt, men etter å ha bodd i Belgia i 14 år, vet jeg av erfaring at prosessen er langt fra knirkefri. Integrering tar tid. Både språk og kultur må fordøyes mange ganger før det sitter sånn noenlunde. Dette kommer ikke av seg selv, men krever omfattende innsats fra innvandreren. Det er derimot umulig for innvandrerne å gjøre denne jobben på egenhånd.
Når jeg holder foredrag om mine egne erfaringer med integrering, får jeg ofte kommentarer fra engasjerte tilhørere i salen som ønsker å hjelpe nye landsmenn med å finne sin plass i Norge, men de er ofte usikre på hva de kan gjøre. Flere sier at de vegrer seg for å bidra, fordi de er redde for at de kanskje ikke har kapasitet til å hjelpe, og fordi omfanget av den hjelpen som trengs virker uoverkommelig. Dette er forståelig. Å ville strekke ut en hjelpende hånd, betyr ikke nødvendigvis at man må åpne døren sin på vidt gap, eller drive med integreringsarbeid 24 timer i døgnet.
I Tyskland er det i hovedsak pensjonistene som leder an med integreringsarbeidet. Ifølge en studie ved Institutt for migrasjonsforskning og interkulturelle studier i Osnabrück, har antallet frivillige over 60 år, økt fra 24% (2014) til 40% (2016). Ikke alle har mulighet til å gjøre som den tyske, pensjonerte advokaten, Angelika Bauer, som The Guardian skrev om like før jul. I tillegg til å huse en syrisk flyktning gratis, bruker hun 10-20 timer per uke på å jobbe som frivillig på forskjellige flyktningprosjekter. Men det er mye annet man kan gjøre dersom dette skulle være i overkant.
På Integrerings- og mangfoldsdirektoratets hjemmeside imdi.no finner du eksempler på frivillig arbeid du kan gjøre dersom du har lyst til å bidra. Flyktninger på mottak trenger alt fra organisering av utendørsaktiviteter, som fotball og turgåing, til leksehjelp og språktrening, og du kan ta kontakt med nærmeste mottakssenter for å få mer informasjon om hva slags hjelp de trenger. Når det gjelder bosatte flyktninger, er det mange ting du kan gjøre for å bidra til at de lærer språket og blir bedre kjent med norsk kultur. Du kan bli flyktningguide, inkludere flyktningene i idrettsaktiviteter, eller være en god nabo som inviterer på kaffe, pluss mye annet. Det er egentlig bare fantasien som begrenser. Ønsker du å engasjere deg i en organisasjon, kan du blant annet kontakte Frivillig.no, Norges frivilligsentraler, og Refugees Welcome to Norway, med mange flere.
Når det gjelder fadderordningen som Abid Raja foreslår, så brukes jo dette allerede flittig rundt om i landet. Lindesnes kommune, derimot, benytter ikke bare nordmenn som faddere. Dersom det er mulig, får de nyankomne også tildelt en kontaktperson fra sitt eget hjemland som allerede er godt integrert. Disse hjelper til med praktiske ting, i tillegg til at de sørger for at de nye tidlig får et sosialt nettverk i kommunen. Lindesnes sliter med dårlig økonomi, men har likevel gode resultater med hensyn til integrering. De har blant annet lykkes i å få mange innvandrerkvinner ut i arbeidslivet, og spesielt afghanske kvinner, en gruppe det ofte har vært vanskelig å sysselsette ellers i landet.
Ifølge utallige forskningsrapporter er frivillig arbeid positivt for både fysisk og psykisk helse. På forskning.no finner du flere studier som viser en sterk sammenheng mellom lykke og det å arbeide som frivillig: Yrkesaktive trives bedre i sin betalte jobb, og eldre mennesker blir mer fornøyde med livet bare etter få timers frivillig arbeid per uke – i tillegg til at de visstnok har færre hoftebrudd enn de som ikke gjør det!
Men å drive med frivillig arbeid på fritiden, er ikke den eneste måten å bidra på. Det er egentlig bare fantasien som begrenser. På en norgestur for et par år siden spiste jeg lunsj med en gammel venninne, som sliter med kronisk sykdom. Hun var lei seg for at hun ikke hadde helse til å gjøre noe for sine nye landsmenn, for hun ville så gjerne hjelpe til. I samme åndedrag fortalte hun at det var så mange i borettslaget hennes som klaget over utlendingene som ikke fulgte reglene for hvordan ulike saker, som f.eks. kildesortering, skulle utføres. Dette frustrerte henne, for hun skjønte jo at ikke alle mestret norsk godt nok ennå til å forstå de skriftlige instruksene som hang rundt omkring på borettslagsområdet. Enkelte ser dessverre ut til å innbille seg at man blir flytende i fremmedspråket i lynets hastighet. For mitt vedkommende går det omtrent ikke én dag uten at jeg hører eller leser franske ord som jeg ikke kan, selv etter alle disse årene, og jeg er takknemlig for at jeg ikke er overlatt til meg selv i et belgisk borettslag.
«Oversett instruksene til engelsk, da vel, og heng dem opp ved siden av,» sier jeg til venninnen min. «Slik kan du bidra uten at det går på helsa løs.» For så enkelt kan det være å få mennesker til å føle seg velkomne.
