Foto: Tommaso Della Longa/Italian Red Cross
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
I følge tall fra EUs statistikkbyrå, Eurostat, mottok de 28 EU-landene 650.000 søknader om asyl i fjor. Tyskland topper listen med 198.255 etterfulgt av Italia og Hellas med henholdvis 91.070 og 57.020 mottate asylsøknader. Dette er en halvering fra 2016, hvor 1,2 millioner mennesker ønsket seg hit.
En av årsakene til det store fallet har vært mer restriksjoner i innvandringen de fleste steder i vår del av verden. Dessuten har Balkanlandene stengt grensene fullstendig, noe som gjør det vanskelig for flyktninger å vandre til Europa fra øst, skal vi tro FNs migrasjonsbyrå IOM.
Men den største årsaken til at det har blitt sånn er fordi Nord-Afrika, med Libya i spissen får betalt for å ta seg av den enormen flyktningsstrømmen som kommer fra landene sør for Sahara.
I følge en artikkel, publisert i The Guardian, ble det raskt opprettet en rekke tiltak etter flyktningkrisen i 2015. 2 milliarder britiske pund (over 21 milliarder norske kroner), ble for eksempel brukt for å deportere uønskede migranter, samt forhindre at flere reiser til Europa på jakt etter et bedre liv. Totalt har 26 land, i mindre eller større grad, fått slik økonomisk støtte.
Solgt som slaver
– Vi skaper et kaos på vår egen bakgård. Hvis vi ikke fikser det, vil vi måtte betale en høy pris, sier en anonym kilde som jobber høyt oppe i det europeiske systemet til samme avis.
Kritikken for at vi bare “eksporterer” problemet har haglet fra flere hold. Dessuten går mye av pengene til regimer som hverken respekterer menneskerettighetskonvensjonene eller som selv forfølger etniske og religiøse minoriteter, slik som Omar al-Bashirs styre i Sudan.
Samtidig har den enorme flyktningsstrømnmen sørfra, strandet hovedsakelig i Nord-Afrika, åpnet for storstilt slaverihandel hvor til og med barn blir tvunget til å selge sex og jobbe under kummerlige forhold. De fleste av de to millioner mennesker som befinner seg i disse områdene er klar over disse farene, likevel velger de å trosse frykten for kidnapping av militsgruppene og for så å bli solgt til slaveherrer, fordi mange ser et liv med mye bedre økonomiske utsikter på den andre siden av middelhavet som et mye bedre alternativ enn å bli i Afrika.
Middelet helliger målet?
Men hvis vi ser på tallenes klare tale ser vi også at Vestens strategi virker. Presset på Europa har dalt ned betraktelig og de mange tiltakene har ført til færre dødsfall under sjøveien fra Afrika til Europa.
Likevel lyver ikke tallene når 6,5 millioner mennesker venter på å krysse den europeiske grensen.
Om dette tallet minker er umulig å si. Vi ser at sør-amerikanske land som Chile, med sin økte velstand, i større grad tar i mot arbeidsinnvandrere og flyktninger fra andre sider av kloden, samtidig ligger sør-amerika altfor langt unna Afrika og Midtøsten. Europa vil alltid være første førstevalget.
Å ta imot alle som ønsker seg til vår del av verden er ikke en løsning vi er tjent med og tiltakene som er blitt iverksatt ser ut til å fungere, men spørsmålet er; til hvilken pris? Og burde ikke landene som mottar denne hjelpen oppfylle visse menneskerettlisge krav?
Å flytte på problemet skaper også utfordringer for Nord-Afrika og så lenge vi ikke går til roten av problemene, mangelen på muligheter i u-land og krig, vil Europa alltid forbli drømmen for mange millioner av mennesker på “den andre siden”.
