Foto: Rosie O'Beirne
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
En dokumentar fra Sveriges Television viser at stadig flere eldre blir hjemløse. Stadig flere havner i en situasjon med utenforskap som minner mer om hvordan det var før allmenn folketrygd og velferdsstat ble til.
Noe av det som sjokkerte meg mest, var at intervjuobjektene var etnisk svenske. En av de intervjuede, 67-årige “Martin”, ble hjemløs etter en separasjon, og vil stemme på Sverigedemokraterna til høsten som siste desperate utvei for å redde det svenske “folkhemmet” han engang var med å skape.
Et eldredilemma
TV-dokumentaren fikk meg til å tenke på situasjonen her hjemme. Heldigvis er økende ekskludering og fattigdom blant eldre fremdeles et lite fenomen i Norge, sammenliknet med land som Tyskland.
Samtidig er utviklingen med stadig større skiller, selv i et likhetspreget samfunn som det norske, noe som kan komme opp i eldredebatten i tiden fremover. Hvordan denne nye norske eldrebefolkning vil se ut, er også noe som man må se på. Norge vil om 25 til 50 år mest sannsynligvis bli enda mer mangfoldig, og det vil være flere av oss. De fleste forskere på området er enige om at Norge kommer til å bli et merkbart eldre land, slik trenden er de fleste europeiske landene, samt Japan.
Med et økende antall eldre melder det seg nye behov. Servicenæringen vil om 40-50 år være nødt til å henvende seg til eldre i langt større grad. Samtidig kan økonomien bli trangere, selv om de aller fleste av oss vil ha til livets opphold med en borgerlønn, etter hvert som de tradisjonelle jobbene automatiseres vekk. Trenden er at det vil bli flere omsorgsjobber, men det avhenger av at 1) velferdsstaten består, og 2) staten ser på eldreomsorg (herunder pensjonsutgifter) som en fortsatt satsing.
Varskoet kan bli motbevist
Under Høyres landsmøte kom næringsminister Torbjørn Røe Isaksen med et varsko. Han uttalte til Dagens Næringsliv at “hvis ikke flere av innvandrerne kommer i jobb, vil ikke det norske velferdssamfunnet være bærekraftig”.
De seneste statistikkene om barnefattigdom toppes av grupper som blant annet somaliere, en indikasjon på at varselropet fra ministeren kan ha noe for seg. Større barnekull, få foreldre i jobb, trang bosituasjon og ditto familiekonflikter er noen av de mer umiddelbare konsekvensene. Vi snakker nåtid, men det kan vise seg å bli noe helt annet om 40-50 år, når undertegnedes generasjon begynner å legge inn årene. Dagens fattige somaliske familier vil få flere yrkesaktive voksne enn gjennomsnittsfamilien. Storfamilien kan kanskje gjøre et moderne comeback i det den sørger for velferd for de eldste i Norge, og til og med i opprinnelseslandet.
Noe som er helt avgjørende, er hvordan den norske økonomiske forvaltningsmodellen vil utvikle seg, og hva slags innvirkning det får på samfunnet. Et mer globalisert Norge vil få både positive og negative konsekvenser. Vi vil se mer global verdiskapning og samhandling, men også større forskjeller og sosiale problemer. Sistnevnte har vi allerede begynt å se. Og eldrefattigdommen er forlengst på vei opp. Røe Isaksens varsko bør ikke kun gjelde norsk-somaliske smårollinger fra Tøyen, men også 90-åringen som såvidt har karret seg til sengeplass på et middels slitt sykehjem i Finnmark.
Markedsliberal fallgruve
Eldrefattigdommen og ekskludering av eldre bør settes fokus på ettersom den norske velferdsmodellen har lagt det opp til at eldre skal ha statlig hjelp. Hvis Norge går i enda mer markedsliberalistisk retning i årene fremover, vil et slikt behov sees på som en “avhengighet av staten”. Kan vi før vi vet ordet av det ende opp med et samfunn slik det var på 1800-og 1900-tallet, hvor de eldre ble tatt hånd om av familien alene, slik det frem til nylig har vært i veldig mange minoritetsmiljøer?
Hvis det er slik at staten Norge i større grad overgir sin beskytterrolle til markedskreftene så risikerer vi paradoksalt nok at flere majoritetseldre blir fremtidens tapere. At folk som svenske “Martin” blir et mer hverdagslig fenomen. Og at mange eldre fra noen minoritetsmiljøer, hvor man har hatt mer tradisjonell ivaretakelse, faktisk vil kunne få bedre livskvalitet som eldre enn de hadde selv som unge eller voksne nyankomne.
