Foto: Pressebilde
- 17. mai handler om å feire i fellesskap - 17.05.2019
- Vi blir lurt trill rundt - 25.06.2018
- Farlig å forby noe som ikke eksisterer - 30.04.2018
Fattigdom handler ikke bare om innvandring. SSB lager statistikk som alle kan lese og diskutere. Hvorfor er innvandring hovedfokus, når det er så mye annet å debattere? Et provoserende eksempel er Erlend Wiborgs (FrP) uttalelse til NTB om at økningen i barnefattigdommen «i all hovedsak tilskrives innvandring». Flere debattanter, og medier følger samme sporet: Barnefattigdom er et innvandringsproblem!
SSBs tall viser at særlig barn med bakgrunn fra land som Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan som har størst andel barn som lever i lavinntektsgruppen. Dette er barn som har kommet til Norge som flyktninger eller er født i landet av flyktningeforeldre. Det er vel ingen overraskelse at vellykket integrering av flyktninger tar tid.
Nesten halvparten (45.718) er barn uten innvandrerbakgrunn. I egen sak skriver SSB: ”Etter 2011 har det også blitt flere barn uten innvandrerbakgrunn i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Mye av dette kan forklares med at flere barn i lavinntektsgruppen kun har én forsørger”. I tillegg bor nesten halvparten sammen med en enslig mor eller far (2016). 8 av 10 barn med flyktningbakgrunn bor også sammen med en aleneforsørger. Resten av barna med innvandrerbakgrunn er på samme nivå som den gjennomsnittlige barnefamilie i Norge. Det er altså vesentlig å se på hvor lenge innvandrere har oppholdt seg i landet. Andelen barn som lever i fattigdom går nemlig ned med familiens botid.
Da koker det ned til aleneforsørgere, aleneforeldre, uføretrygdede, familier med psykiske utfordringer eller i rusomsorg og flyktninger. Dette er milevis fra det mediebildet har vist oss. SSB skriver det slik:” Barn som har innvandrerbakgrunn er sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen.” Dette er ikke uproblematisk. Det er stigmatiserende.
Alle politiske parti ønsker å bekjempe barnefattigdom, men det er stor uenighet om hvordan man skal gjøre det. Avstanden mellom partiene i regjering er store, også når det når gjelder barnefattigdom. Fattigdomstiltak er dyrt, men vi må være villig til å omfordele ressurser. Trolig må vi ofre økonomisk vekst en periode, for at flere skal ha det bra. Det handler om å fordele ressurser mer rettferdig og utjevne de sosiale forskjellene. Det må gjøres strakstiltak mot sårbare grupper. Uføretrygdete kan få barnetillegget tilbake. Tilpasset integrering av flyktninger. Aleneforeldre kan få mer i barnebidrag. Barnebidraget kan økes og det kan tilbys gratis barnehage og skolefritidsordning til familier med lav inntekt. Hvis ikke risikerer vi at 101.000 barn blir voksne uten å komme seg ut av fattigdommen.
Fattige familier trenger en skarpere omfordelingspolitikk. En omfordeling som tar fra de rike og gir til de fattige. Dette vil bidra til sosial stabilitet, økonomisk utvikling på sikt og ikke minst et velfungerende demokrati. Fattigdom handler først og fremst om mangel på penger og mangel på arbeid. Fattigdom er like kjipt uansett hvilken bakgrunn du har. Å leve i fattigdom er heller ikke motiverende for å komme seg i arbeid. Bekymringene er endeløse og altoppslukende. Foreldre til fattige barn har mer enn nok med å få pengene til å gå rundt. Det gjør de dessverre sjelden, uansett hva en gjør.
Der andre kan kjøpe ny vinterdress til barnet sitt, må noen tråle bruktmarked og torget på Finn. Det må busses, eller man må ta beina fatt, for å hente en vinterdress. Og det er alltid noe barnet trenger. Fattigdom er den siste uken av måneden uten pålegg. Det er grubling og tankekjør. Det er frykt for å miste hjemmet sitt, fordi pengene aldri strekker til. Fattigdom er mindre nattesøvn. Tannlegen, mobilregningen, den nye vaskemaskin, den høye strømregning og årsavgiften til idrettslaget må snart betales. Fattigdom er rett og slett å bli holdt utenfor samfunnet, på flere måter. F. eks. ved at foreldre må nekte ungene sine å delta på aktiviteter som avslutninger, bursdager og idrett. I tillegg sier Barneombud Anne Lindboe til Dagsavisen (04.04.18) at «Vi har mye kunnskap om hvordan det er for barn å leve i fattigdom. En oppvekstrapport fra 2017 viser at barn i lavinntektsfamilier har dårligere fysisk og psykisk helse. De er utsatt for flere ulykker, og de opplever mobbing oftere enn andre barn. Å leve i fattigdom påvirker barns livskvalitet».
Disse barna trenger oppfølging av foreldre som ikke er nedkjørt av økonomisk bekymring. Det er kort vei til helseplager når fattigdommen holder deg nede. Likevel klarer foreldre med dårlig råd å prioritere barna, men det koster. Det finnes uttalige rettferdige løsninger, men bare en barndom.
