Foto: Skjermdump/civita.no
Civita antyder at innvandrere er "venstrevridde". Samtidig glemmer man at ting har skjedd de siste årene, skriver Utrop i denne kommentaren.
Journalist i Utrop
Latest posts by Claudio Castello (see all)
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Gårdagens frokostmøte i regi av Civita satte søkelyset på innvandreres stemmegivning. I programmet merket jeg meg påstanden “De som stemmer, stemmer i stor grad på partier på venstresiden“.
Stemmer virkelig det?
Nysjerrigheten ble pirret, og jeg fulgte arrangementet på live-stream.
Ja, det er sant at innvandrere, særlig ikke-vestlige innvandrere, stemmer på Arbeiderpartiet. Men at innvandrere er venstrevridde er likevel en sannhet med modifikasjoner, siden Arbeiderpartiet ikke lenger er et klassisk venstreorientert parti, men et sosialdemokratisk konsensusparti.
Vi vet også at innvandrere fra Europa stemmer mot høyre, så det spørs derfor om Civitas påstand traff særlig godt.
En av de inviterte innlederne var valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning (ISF). I Utrop har han analysert innvandreres valgdeltakelse på følgende vis:
– En generell førsteobservasjon viser at innvandrere fra ikke-vestlige land utenfor EU og EØS tenderer mot å stemme på venstreorienterte partier, mens europeiske innvandrere fra EU/EØS-området, og da fra de nye utvidede øst-områdene, stemmer på høyreorienterte partier, uttalte han i 2017.
Historikk og tilhørighet
Flere årsak- og virkningsfaktorer ble fremhevet under debatten. Høyre-politikeren Mahmoud Faramand snakket om et “etterslep fra førstegenerasjonsinnvandrerne som kom til Norge på 70- og 80-tallet”. Førstegenerasjonen måtte igjennom en tøff integreringsprosess i fabrikker og fiskebruk, eller med rengjøringskluten. Her ville det være naturlig for disse innvandrerne å identifisere seg med partier og politiske krefter som forsvarer arbeiderklassens interesser.
Flere årsak- og virkningsfaktorer ble fremhevet under debatten. Høyre-politikeren Mahmoud Faramand snakket om et “etterslep fra førstegenerasjonsinnvandrerne som kom til Norge på 70- og 80-tallet”. Førstegenerasjonen måtte igjennom en tøff integreringsprosess i fabrikker og fiskebruk, eller med rengjøringskluten. Her ville det være naturlig for disse innvandrerne å identifisere seg med partier og politiske krefter som forsvarer arbeiderklassens interesser.
Faramand mente også at man i høyresiden måtte være mer tilstede der hvor innvandrerne var for å komme denne gruppen nærmere, og at man har vært for slappe på mangfoldsfokuset. Venstres Tina Shagufta Kornmo snakket om betydningen av sosial mobilitet for stemmespredning. Johannes Bergh tok også opp følelsen av representasjon og mobilisering. At det å se kandidater fra en gruppe representert vil gi en naturlig mobilisering til stemmegivning
Også de store trekkene i verdenspolitikken ser ut til å spille inn, herunder norsk politikk overfor USA og Israel. Men også de hjemlige sakene har betydning. Innvandrere fra majoritetsmuslimske land stemmer Ap som en slags “forsikring” mot det de ser på som sterkt islamkritiske krefter i Frp.
Bergh viste til en meningsmåling fra 1987, som viste at 80 prosent av arbeiderklassevelgere ville stemme Ap, mens tilsvarende nyere tall viste en større partispredning. I høst skrev også Dagsavisen om at kun to av fem LO-fagorganiserte stemte på Ap.
Gruppetilhørighet og identitetspolitiske strømninger i mange innvandrergrupper i Norge kan snart minne om USA, hvor irsk-amerikanerne for mange tiår tilbake gikk man av huse for å stemme på John Kennedy, og afro-amerikanerne gjorde det samme i 2008 på Obama.
Flere høyresidevelgere
Fra premissene for debatten kunne det virke som om innvandrere monolittisk stemmer på partier på venstresiden, både ut fra gruppeidentitet og klassetilhørighet. Men kan vi ut fra dette beskrive størrelsen “innvandrere” som venstrevridde?
Fra premissene for debatten kunne det virke som om innvandrere monolittisk stemmer på partier på venstresiden, både ut fra gruppeidentitet og klassetilhørighet. Men kan vi ut fra dette beskrive størrelsen “innvandrere” som venstrevridde?
I en Utrop-sak i kjølvannet av Stortingsvalget i 2013 skrev vi om en stadig økning av høyresidevelgere blant innvandrerbefolkningen. Fire år tidligere kunne vi rangere Ap på første, foran Frp på andre og SV på tredjeplass i innvandrerbefolkningens velgerpreferanser. Vi snakket med Senterpartiets enslige norsk-pakistanske svale Aisha Bhatti, som hardnakket forsvarer norsk selvråderett, og SV-eren Sheida Santarash, som med bakgrunn i et venstreprogressivt iransk hjem vil ha mer utdanning, ressursfordeling og miljø og mindre fokus på ansiktsdekkende plagg.
Jeg sitter igjen med to viktige tanker etter Civita-debatten:
– Vi må å snakke til, og ikke om folk
– Vi må se nyansene
Nye innvandrergrupper til Norge i en stadig mer globalisert verden, og økende tilgang til den norske offentligheten har skapt stort spennvidde, både blant stemmene i det flerkulturelle Norge, og i stemmegivningen. For meg virker det som om Civita kanskje har vært for opptatt av temavinkling, og glemt hva som har skjedd på kommentarplass og i stemmeurnene.
Egentlig er det bare positivt at man tar slike debatter, for det synliggjør overgangen fra “utlending” og “innvandrer” til “nordmann på eget vis”. At man er som folk flest, som det heter i et av norsk politikks mest kjente valgspråk.
