Humanismen i islam og kristendom har mye til felles

Jeg skal i første rekke si noe om et felles grunnlag for islam og kristendom, og til slutt synliggjøre noen kortfattede refleksjoner omkring spørsmålet om potensielle utfordringer for en religiøs humanisme.

Felles fundament for islam og kristendom
Det har nærmest gått inflasjon i ordet humanisme. Mange anvender ordet, men få definerer det. Samtidig brukes humanismebegrepet i svært mange og dels forvirrende sammenhenger. Vi må være klar over at enhver definisjon av begrepet er påvirket av de rådende materielle og psykologiske forhold, og hva det brukes til. I vår nåværende kontekst vil jeg definere humanisme som er felles for en religiøst motivert humanisme, slik vi kan finne i kristendom og islam.

Bibelsk og koransk menneskesyn
Etter mitt syn er det fullt mulig å enes om en felles grunnverdi og livsholdning – denne verdien er menneskeverdet som iboende. Gjennom bibelske tekster og Koranen, kan vi utlede at det finnes en Skaper bak universets tilblivelse, og at denne Skaperen har også skapt menneske, og «blåst sin pust inn i mennesket». Hva innebærer det at menneskene er skapt i «Guds bilde» og er innehaveren av «Guds pust»? Og hva forteller beretningene oss om menneskeverdet? En mulig fortolkning av skapelsesberetningen, sier noe om menneskeverdet som gitt av en transcendent entitet, altså Gud, og dermed er menneskeverdet iboende i ethvert menneske. I denne forestillingen sprenges etnosentrismens grenser: alle mennesker har et iboende ontologisk verd uavhengig av psykologiske og materielle ressurser. Dersom menneske har sin iboende verdi fra Gud, så har det store etiske og pragmatiske implikasjoner.

(…)Vår forståelse av religionen er ufullkommen og tentativ. Denne distinksjonen er av vesentlig verdi for å opprettholde den indre dynamikken i Islam, slik at islams kjerneverdier kan finne et nødvendig rom for nye uttrykks- og ytringsformer tilpasset nye omstendigheter og vilkår.

Dette menneskesynet påvirker hvordan mennesker, både på det individuelle og institusjonelle plan, bør behandle hverandre. Hvert enkelt av oss kan se på seg selv som et uendelig verdig vesen, og en refleksjon av Guds gode skapervilje.

Menneskeverdet som immanent
Å gradere verdigheten ut fra eksterne verdier, har, som historien viser, skapt grobunn for enorme uhyrligheter og moralsk ondskap. Den atlantiske slavehandelen, Apartheid i Sør-Afrika, nazistenes folkemord mot jødefolket og folkemordet mot muslimer i Myanmar, for å nevne noen konkrete eksempler. Hva er fellesnevneren i disse historiske skrekkhendelsene? Det er fenomenet kalt dehumanisering, dvs. å strippe et menneske for alt av egenverdi og menneskelige kjerneegenskaper. Fremgangsmåten er kjent: gjennom å konstruere vrangforestillinger om minoriteter eller en spesifikk folkegruppe som den underlegne andre, blir det således mulig å umenneskeliggjøre menneskegruppene. Under folkemordet i Rwanda i 1994, framstilte hutumilitser tutsi-gruppen som asinyenzi, dvs. kakerlakker, som skulle utryddes totalt.

Ideen om menneskeverdet som immanent i ethvert menneske, innebærer med andre ord at vår fundamentale verdi ikke er avhengig av variabler som alder, funksjonsdyktighet, rase, kulturelle og/eller religiøse bakgrunn, og sosio-økonomisk status. Dog må det berettes at synet på menneskeverdet avhenger i prinsippet ikke av en transcendent kraft. Det er vitterlig kjent at ikke-religiøse – som avviser troen på en høyere gudommelig makt – kan være fremragende eksponenter for menneskets verd, mens troende kristne og muslimer kan innta en posisjon som er den rake motsetningen.

Men dersom menneskeverdet mister forankringen i noe større enn oss selv og våre stadig endrende strømdrag i kulturen, vil det iboende menneskeverdet da ikke stå svakere dersom det kommer under press, noe vi er vitne til i relasjon til temaer som frihet, kvinner, krigsetikk, pluralisme og demokrati?

Menneskets forvalteransvar
Det neste punkt er relatert til menneskets forvalteransvar, slik den fremkommer i Koranen.

Gjennom å skape mennesket med Guds pust/energi, utstyrt med fornuft og fri vilje, fikk menneskene ansvar om å forvalte jorden og dens ressurser på en rettferdig måte. Ut fra et Koransk perspektiv, understreker skapelsen av mennesket både menneskets særegne posisjon på det åndelige og kognitive plan, samtidig som dets brede normative ansvar overfor skapelsesverket. Jeg har i min masteravhandling anvendt begrepet holistisk humanisme – en islamsk motivert filosofisk/teologisk posisjon som kan fungere som en motkraft til sterke antroposentriske tolkninger (artsegoisme) som hevder at «mennesket er alle tings mål», og har dermed bidratt til å begrense naturen og det biologiske mangfoldet til kvantifiserbart råmateriale blottet for verdi. Dette minner oss om menneskelig hovmod og arroganse – ikke ydmykhet og visdom. I følge det holistiske perspektivet, inngår mennesket og naturen i et omfattende nettverk, en større virkelighet som ikke lar seg reduseres til våre kategorier og oversettes til formler, men som har krav på respekt og ydmykhet som basis i møte med noe større enn oss selv.

Dette innebærer ikke at et tre eller en stein har et indre liv eller en egenverdi lik mennesker, for verken en stein eller et tre kan tenke, føle og handle som homo sapiens, men at vi behøver å innta en innstilling som fostrer samme ærbødighet og saktmodighet for naturens liv og kompleksitet som for menneskerasen, og ikke misbruke naturens ressurser etter eget forgodtbefinnende. Islamsk sett er det holistiske ansvaret faktisk det autentiske ansvar. Det er et selvpålagt ansvar – et ansvar subjektet påtar seg bevisst og godvillig for å innfri sin rolle som «Guds stedsfortreder» på kloden.a

Positive ressurser
Innenfor det islamske rammeverket er det etter mitt syn mulig å utarbeide en form for klima-etikk, basert på fortolkninger av koranske kjerneverdier i retning av økologisk bevissthet, eller øko-teologi, som kan bidra til at mennesker utøver sin vitenskapelige, teknologiske virksomhet på nøkternt og konsekvent vis. Noen sentrale prinsipper er rettferdighet (adl), enhet (tawheed), menneskets opprinnelige disposisjon (fitra), mennesket som Guds stedsfortreder (khilafa), menneskets normative ansvar (amana) og prinsippet om proporsjonalitet/likevekt (mizan).

Jeg er tilbøyelig til å tro at det også eksisterer lignende prinsipper i bibelske tekster, som kan bidra til utviklingen av en kristen-begrunnet øko-teologi. Den kristne prosesstenkningen – som jeg har dialog med – er en av flere tilnærminger til et holistisk og organisk virkelighetssyn og dets pragmatiske implikasjoner.

En viktig forutsetning for religionens relevans er om den kan adressere en av tidens mest akutte utfordringer: den økologiske krisen og problemer knyttet an til graderinger av menneskeverdet.

Etter mitt syn innehar islam og kristendommen positive ressurser, som kan fungere som et korrektiv til det mer reduktive antroposentriske perspektivet gjennom å en mer organisk tilnærming til naturen og alt levende, samt til praksiser og samfunnsmessige strukturer som degraderer det menneskelige subjektets verdighet.

Det iboende menneskeverdet
Det vesentlige med menneskeverdet som iboende og uavhendelig er at med denne innsikten kan alle tankesystemer, sekulære og religiøse, slutte seg til – en form for minstestandard for et sivilisert samfunnsliv.

Realistisk sett vil det etter mitt syn være innviklet å utvikle en konsensus hva angår begrunnelsen av dette minste felles multiplum, men mennesker kan i det minste slutte seg til konklusjonen som følger med de ulike begrunnelsene: en overlappende samstemmighet; en enighet i sluttsats om en normativ forpliktelse på iboende verd for alle mennesker.

Islamsk humanisme eller humanistisk islam?
Er det mulig å snakke om en humanisme som er immanent i islam, eller bør vi innta en posisjon som vektlegger en humanisert versjon av religiøsitet? Med andre ord, er det slik at islam i seg selv er humanistisk, eller kan den fortolkes på humaniserende vis?

Denne distinksjonen ble først tatt opp av Oddbjørn Leirvik i en tekst «Islamic humanism as critical religion?». Leirvik trekker frem to terminologiske distinksjoner: den idealistiske og den kritiske. Den idealistiske innebærer at religionen innehar iboende humanisme, mens den kritiske innebærer at humanistiske fortolkninger er en mulig fortolkning av flere fortolkningsmuligheter av de normative tekstene i islam.

Etter min mening er humanismens felles fundament (iboende verdighet) immanent i islams primære normative tekst (Koranen). Samtidig er det mulig gjennom en tekstfortolkningsstrategi basert på historisk kontekstualisering og holistisk lesning av Koranen – å skille det universelle og det partikulære i teksten – å identifisere noen transkulturelle og transhistoriske verdier som kan tolkes i retning av den moderne humanismens tankegods og menneskerettighetsparadigme som kjønnenes ontologiske likeverd, sosioøkonomisk rettferdighet og religions- og tankefrihet. Dog er det slik at all den bestrebelse etter å forstå Koranen som en guddommelig åpenbaring, beror på fortolkning, som er en menneskelig aktivitet, preget av historisitet. Og som historien har vist, har Koranen og øvrige normative kilder blitt anvendt som legitimeringsinstanser for undertrykkelse av ulik art. Dette er et av mine avslutningspunkt, knyttet til mulige utfordringer for moderne islamsk humanisme.

Potensielle utfordringer for islamsk humanisme
En av den klassiske islamske tenkningens sterkeste sider har vært dens åpenhet for ny kunnskap og innsikt. Den har med andre ord vært preget av epistemisk fleksibilitet. En fare jeg ser for en islamsk humanisme er at den kan miste denne bevegeligheten og dermed bli dogmatisk og lukket, og på denne måten gjøre seg irrelevant.

Ali Talib, profeten Muhammads svigersønn, hevdes å ha berettet at «Koranen taler ikke for seg selv. Den har bruk for fortolkere, og fortolkere er mennesker».

I dette ligger det et potensial for refleksjon: menneskets erkjennelsesevne er begrenset. Det ser ikke under evighetens synsvinkel; denne evnen er forbeholdt Gud. Av den grunn – at menneskets fortolkende aktivitet baserer seg på en erkjennelse av egen begrensenhet – bør mennesket være åpen for alternative perspektiver og forståelser enn de man i utgangspunktet har. I denne fundamentale erkjennelsen – epistemisk fallibilisme – ligger det en oppfordring om forbeholdenhet. En påminnelse om at vår forståelse av troen til enhver tid er av prosessuell karakter. Med andre ord, intra-islamsk sett er islam forstått som en fullkommen religion, men vår forståelse av religionen er ufullkommen og tentativ. Denne distinksjonen er av vesentlig verdi for å opprettholde den indre dynamikken i islam, slik at islams kjerneverdier kan finne et nødvendig rom for nye uttrykks- og ytringsformer tilpasset nye omstendigheter og vilkår.

En annen mulig utfordring for en islamsk humanisme er hvordan denne humanistiske tenkningen kan bli en del av grasroten, en del av en mainstreamforståelse av islam, og således bli en viktig del av troende muslimers identitet. Med andre ord, hvordan kan/bør denne islamsk motiverte humanismen formidles på troverdig vis blant muslimer? En islamsk inspirert humanisme er en allmennmenneskelig anliggende, og må etter mitt syn bidra til økt opplysning og innsikt til den menneskelige dimensjonen.

Avslutningsvis vil jeg berette at en levedyktig religiøs inspirert humanisme må være på vakt mot den imperialistiske teologi og de maktdyrkende dogmer gjennom å opprettholde og verne om den frie tanke og individets ukrenkelighet. Slik vil religiøs humanisme også ha en fremtid, og ikke bare en fortid.

Teksten er brukt under en panelsamtale om humanistiske ideer i islam og kristendom ved Det teologiske fakultet 30. april. Samtalen var arrangert av Teologisk Studentutvalg. Gjengitt med forfatterens tillatelse.