Frihetens land?

Hadde du visst hvor mye denne friheten til å stå her i dag har kostet meg, så hadde du ikke tatt din frihet for gitt.

Da jeg var fem  år gammel og ny i Norge, drømte jeg jeg om mye. Lite ante jeg om mange av drømmene ikke skulle bli oppfylt.

Jeg fikk ikke være sammen med gutten jeg elsket. Jeg fikk ikke ta utdanningen jeg vill ha. Jeg fikk ikke kle meg slik jeg ville.

La meg fortelle dere litt om hvor mye jenter som meg må gjøre for å få sin lille frihet, og vise dere hvorfor jeg kaller det lille frihet, for tro meg, uansett hvor sterke vi er, så er det alltid forsøk på å kneble oss og konstante forsøk på å tie oss.

Da jeg startet i tredje klasse, flyttet vi til Oslo og vi kom da dessverre nærmere ukulturen som preger vår kultur. På denne flytteturen, mistet jeg mye av meg selv.

Jeg måtte da slutte å leke med gutter, slutte å gå med vestlige klær og slutte å være så synlig. Folk snakket, og alt jeg gjorde, riktig eller galt, ble min mor ringt og informert om fra slektningene mine.

Jeg bodde kun med min mor og søster, og i vår kultur er det en skam at tre jenter bor alene. Derfor fikk vi aldri lov til å si at foreldrene våre var skilt, vi måtte si at faren min hadde en jobb som gjorde at han måtte være fraværende flere dager i strekk.

Jeg fikk ikke lov til å dra på besøk, fikk ikke lov til å gå alene til og fra skolen, fikk ikke lov til å prate med arabere, fikk ikke lov til å prate med gutter, fikk ikke lov til å leke ute etter skoletid, fikk ikke lov å dra i bursdager, fikk ikke lov og fikk ikke lov, og den fikk ikke lov lista er etterhvert ganske lang.

På grunn av denne forandringen i livet mitt, følte jeg meg uelsket og jeg søkte etter kjærlighet andre steder enn hjemme. Derfor begynte jeg å lese mye om religionen min, islam og valgte deretter som 11-åring å bruke hijab for å komme nærmere Gud.

På ungdomsskolen var jeg opprørsk og skulket mye. For alt det jeg ikke fikk lov til etter skoletid, det ville jeg uansett gjøre, og den beste tiden å gjøre det på, var mens mamma trudde jeg var på skolen.

Slik fortsatte det frem til min mor fant ut av det. Resultatet ble da at jeg ble utsatt for enda strengere sosial kontroll. Som 19-åring tok jeg min første tur til hjemlandet. Den første turen ut av Norge siden vi kom hit. Det jeg trodde skulle bli en ferie med slektninger jeg aldri hadde møtt, ble et mareritt og jeg ble forlovet bort til en 18 år eldre mann.

«Var det fysisk tvang?» Spør folk om. Fysisk ble jeg ikke tvunget til noe, men jeg ble snakket til, fikk skyldfølelse, dårlig samvittighet, psykisk presset og overtalt til å akseptere.

På forlovelsesfesten satt jeg alene og gråt, mens alle andre koste seg. Da jeg kom tilbake var hele væremåten min på skolen annerledes. Jeg sluttet å le, sluttet å snakke med medelever og sluttet å gå ut i friminuttene. Likevel var det ingen lærere som tok tak i meg og spurte om jeg hadde det bra.

Jeg klarte å samle krefter og bryte denne forlovelsen da jeg dro alene på ferie seks måneder etter. Jeg fikk ikke bli russ. Jeg fikk ikke ha på meg moteriktige klær og jeg måtte bruke all min fritid på skolearbeid. Året etter fikk ikke jeg lov til å studere det jeg hadde ønsket.

Da jeg ble kjent med en mann som jeg virkelig likte veldig, fikk jeg ikke lov til å fortsett med ham, og på grunn av så mye press hjemme, endte jeg opp med å si ja til den første mannen som banket på min dør og fridde.

Dette ekteskapet ødela det som var igjen av meg. Jeg ble mishandlet. Tre år holdt jeg ut fordi det er skam å skille seg og ende opp som alenemor til en liten jente. Når man ikke lenger er jomfru, er det lett å bli stemplet som billig i disse kulturene.

Jeg ble utsatt for ryktespredning. Det ente opp med at jeg utviklet en depresjon, og å bryte ut av denne var veldig vanskelig.

En natt lå jeg i senga og så på min datter som sov ved siden av meg. Hun er fremtiden! Og om mitt liv var ødelagt, så skal ikke hennes liv bli det, tenkte jeg. Hun skal ikke gå gjennom det jeg gikk gjennom. Hun skal vokse opp til å gjøre alt jeg ikke fikk gjøre. Hun skal bli selvstendig og sterk!

Så ja, veien hit har vært lang og slitsom, og selv i dag må jeg kjempe hver eneste dag mot de som forsøker å tie meg. Hver gang jeg uttaler meg i mediene får jeg hets av våre “brødre” som ikke vil at deres koner, søstre eller døtre skal bryte ut slik jeg gjorde.

Da jeg tok av hijaben, da jeg snakket om at jeg ikke faster og da jeg ble politiker, mottok jeg sinnsyke hetsende kommentarer og trusler. Men jeg står i det fortsatt og jeg har bestemt meg for å IKKE gi meg, og det gjør jeg ikke for min egen skyld, men for den lille jenta jeg er velsignet med, som en dag kommer til å vokse opp og bli en vakker kvinne, og som er i stand til å ta egne avgjørelser.

Allerede nå ser jeg hvor bestemt, smart og sterk denne jenta er, og slik skal hun fortsette. Ingen menn skal få lov til å gi henne ordre. Ingen kvinner skal fortelle henne hva som er riktig eller galt.

Appell fra Ayoub fremført under eventen “Utenfor i likestillingslandet NorgeQ”, holdt 25. mai på Eidsvolls plass i regi av Senter for sekulær integrering (SSI). Utrop har fått tillatelse til å republisere appellen i sin helhet.