Lærte vi noe fra den nasjonale tragedien 22. juli?

Fredag 22. juli 2011 er en dag som har brent seg fast i landets kollektive bevissthet. De to sekvensielle terrorangrepene på norsk jord, som krevde 77 uskyldige menneskeliv, forteller oss en ting klart: det er ikke moralske monstre som utfører horrible handlinger med avskyelig vold og grusomhet. Det er langt på vei tilstrekkelig å være et alminnelig menneske for å virkeliggjøre menneskefiendtlige holdninger, som i siste instans kan resultere i massemordets fristelse.

Tid for samordnet innsats
Det er av stor viktighet å innse at ord og språk har skapende kraft. Holdninger og virkelighetsoppfatninger til andre mennesker blir sterkt preget av hvordan mennesker og fenomener blir beskrevet. En retorikk og et språkbruk som bygger opp under økt polarisering og aversjon mot ulike folkegrupper i et samfunn kan – om et sådant språkbruk blir stilltiende ignorert – bidra til å undergrave menneskeverd, demokrati og medmenneskelighet, som er det gode samfunns viktigste boltverk mot nedbrytende stimulanser.

I dagens fanatiske verden, er det høyst nødvendig å sette politiske, åndelige og intellektuelle krefter i kampen mot rasistiske, totalitære og høyreekstremistiske tankegods. Slike antirasjonalistiske tankesett fratar individer deres kjerneegenskaper og verdier for så å umenneskeliggjøre dem i kampen for å realisere renhetsideologier som ønsker en verden av absolutt renhet. De klarsynte må være på vakt mot samfunnstendenser og ytringer som bærer i seg ringeakt og irrasjonell frykt overfor annerledeshet gjennom utdypning av motsetninger mellom ulike grupper i befolkningen. Menneskets historie er full av skrekkeksempler som viser at det er sådant stoff som groteske forbrytelser blir næret av. Dette fordrer et mer intensivert engasjement gjennom et tverrpolitisk og tverrfaglig samarbeid for å forstå de ulike prosessene som fører til fremveksten av bl.a. høyreekstremisme. En dyptgripende undersøkelse av høyreekstremistisk verdensbilde krever at vi tar opp spørsmål ikke kun om sosialpsykologien, men også om politikk, kultur, propagandamekanismer og ideologi.

Utøya-overlevende og samfunnets ansvar
På den annen side må vi ikke overse de sosiale, fysiologiske og psykologiske utfordringer utøya-overlevende bærer med seg i deres hverdag. Samfunnet har et normativt ansvar å legge innsats i å skape forhold som fører til at de overlevende føler seg sett og verdsatt av sin stat og det norske samfunn i det hele. For når disse menneskene føler seg neglisjert og således faller litt utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans for det som binder dem nærmere i et rikt fellesskap; et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære traumene med seg videre, uten skam og stigma.

Humanistisk arv som levende
Vår humanistiske arv sentrert rundt menneskeverd, demokrati og toleranse, må være mer enn svevende ord fra fortiden; de må snarere være en levende realitet som medvirker til å bygge et robust og inkluderende norsk samfunn. I den humanistiske tradisjonen ligger det én vei, som er fast og mangfoldig på samme tid. Unnfallenhet i møte med nedsettende ordspill, ideologisk ensretting og dehumanisering, uavhengig av religiøse eller sekulære tankesystemer, kan i verst tenkelige tilfelle senke terskelen for grusomme voldshandlinger gjennom å bryte hemningene som ligger i menneskelig empati og solidaritet. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.