Saken om småbarnsfaren “Josef”, som ikke fikk forlenget sitt vikariat på Ekeberg skole, blant annet som følge av at nektet å hilse på kvinnelige kolleger, har ført til spalteplass med debatt.
Her på Utrop har vi blant annet hatt den svært kunnskapsrike pastoren Britt M. Kvaran Elli, som også er vår spaltist. Hun mener det ligger en form for “kulturimperialisme” i å “tvinge de nye”i å ha samme kroppspråk som majoriteten.
– Vi trenger visst langt større eksponering for andre mennesker enn bare de få som tenker og handler som vi selv har gjort i tusenvis av år, skriver hun blant annet.
Smaira Iqbal, leder for kvinnekomiteen i Islamsk Råd Norge (IRN) skriver i Aftenposten og fremhever at man må “vise toleranse for dem som ikke håndhilser på kvinner”. Likestillingsombudet har lagt seg på samme syn, og fått kritikk fra barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland.
– Jeg er svært overrasket over at likestillingsombudet ikke ser ut til å vektlegge hensynet til likestilling like mye som hun vektlegger hensynet til religion. Hun er likestillingsombud, ikke bare diskrimineringsombud, sier hun til Aftenposten.
Regler om begjær og besvær Jeg ser dette som avsporinger. Regelen om å unngå berøringskontakt med et medlem av det motsatte kjønn finnes i islam, men det betyr ikke igjen at samtlige av hele verdens millarder muslimer unngår å hilse på motsatt kjønn. Til det er muslimene, som andre folk, like unike og forskjellige som oss andre som er ikke-muslimer.
At ikke-berøring handler om hilsing/fysisk kontakt med motsatt kjønn er samtidig også essensielt å nevne. Særlig for menn ligger det en fare å bli utsatt for “fare for fristelser”. Liknende praksiser har eksistert i ytteliggående praksiser i de andre abrahamiske religioner. Ultraortodokse jøder vil enten nekte å sitte i samme seterad som en kvinne på et fly, eller ha på seg øyebind, slik at de slipper å se kvinnen.
Her handler det altså ikke om kulturimperialisme eller mangel på kulturforståelse, men om forholdet mellom kjønnene.
Håndhilsing som tillitsaktivitet Hadde jeg vært i et majoritetsmuslimsk land så hadde det ikke vært noe problem å følge håndhilse-reglene som finnes der. Jeg er tilhenger av “I Rom gjør som romerne”-prinsippet. Her handler det om fornuft og hensiktsmessighet.
I Norge er det å håndhilse alle kjønnsveier forbundet med å skape tillit, og kan sees på som en nøytral, ikke-seksuell handling, en form for akseptert kroppskontakt som skaper tillit mellom mennesker i en offentlig setting. Blant annet når man jobber i det offentlige skoleverket.
Norge er i stor grad blitt bygget opp på en åpenhetskultur, og da særlig på tillit mellom menn og kvinner. Hilsenekt-saken er en slags lakmustest på hvordan dette utvikles videre. Hvilket hensyn skal gå foran: likestilling og åpenhet, eller religiøs praksis som av mange vil oppleves ekskluderende?
Her tenker jeg skoleverket har gjort det rette. Hilsenekten, uansett hvor godt begrunnet, er tillitsreduserende, hvor kvinnen reduseres til fristeobjekt.
