Foto: Privat
Saken om oppsigelse av arbeidsforholdet til den muslimske mannlige vikarlæreren «Josef», som grunnet religiøse årsaker nektet å håndhilse på det motsatte kjønn ved Ekeberg skole, har i forrige uke frembragt stor oppmerksomhet og fått en del spalteplass i (nett)aviser. Denne saken har også generert stort engasjement i kommentarfeltene på sosiale medier. Alt fra provokasjon og mishag knyttet an til vikarlærerens håndhilsenekt til anmodning om bredere åpenhet og respekt i møte med annerledeshet i form av verdier og praksiser i det offentlige rom.
Toleranse og berettiget kritikk
Det er av stor viktighet å se hvilken vei vinden blåser: utviklingen i det norske samfunnet og verden for øvrig går i retning av stadig mer globalisering og med det følger pluralisme, hvor mennesker med mer eller mindre helhetssyn eller perspektiver av religiøs, politisk, filosofisk eller etisk karakter, står i mer intim kontakt med hverandre enn noensinne – både virtuelt så vel som fysisk. Og, som vitterlig kjent, har ethvert individ sitt særegne syn som tilværelsen tolkes ut fra. Dette fører blant annet til variasjoner i folkeskikk og kommunikasjonsform. At slike tider fordrer en bredere forstand og større fleksibilitet i møte med mennesker som har verdier og som praktiserer annerledes enn majoritetskulturen, er langt på vei en fornuftig tilnærming til realiteten. Dog er det ikke sagt at dogmer og tankemønstre som bærer i seg diskriminerende stoff skal respekteres i religionsfrihetens navn. Sagt med andre ord, i en menneskerettighetskultur er borgere forpliktet til å tolerere at andre bruker sine grunnleggende rettigheter på en måte vi selv kan bli provosert av. Men å forsvare den muslimske mannens rett til å ikke håndhilse det motsatte kjønn innebærer ikke at en er enig i denne tankegangen. Det vi må verne om er simpelthen retten til å kunne uttrykke seg; ikke selve verdien eller innholdet i det som uttrykkes i form av verbale ytringer eller kroppsspråk.
Troens tilpasning og vern mot nedvurdering av andre
Vikarens ønske om å bruke en annen type hilsning enn det man i den norske kulturen anser som alminnelig, bør i en menneskerettslig fundert stat, og et pluralistisk samfunn, tolereres uten at det nødvendigvis må gå utover hans arbeidsforhold. Det som anses som problematisk er vedkommendes argument for denne type praksis basert på en svært konservativ fortolkning av islam, og dels et patriarkalsk tankesett. Den muslimske mannen bør være innforstått med at Koranen formoder fleksibilitet og åpenhet i den mellommenneskelige dimensjonen, og oppfordrer troende til å tilpasse seg den kjente livsformen (bestående av lovverk og sosiale koder) i et samfunn. Det må også legges til at en form for religiøsitet som i stor utstrekning bygger på dogmatisme og kunnskapsmessig imitasjon bidrar neppe til å presentere troen på en måte som skaper et positivt inntrykk hos folk flest, samt som gir bidrag til å styrke en offentlig verdighetskultur, basert på vår felles menneskelighet. Ethvert tankesett (politisk eller religiøst) som setter ut av kraft kravet om selvstendig tenkning og rasjonell overveielse, kan enkelt anvendes til støtte for diskriminerende og underkuende holdninger. På den annen side bør storsamfunnet unngå brede generaliseringer av enkelttilfeller. Det må heller ikke akseptere en retorikk som skjerper motsetningsforhold. Slikt gir grobunn for konfliktforhold i favør av grupperinger og politiske partier som finner det hensiktsmessig å opprettholde negative holdninger overfor minoriteter. Denne fallgruven må unngås for å bevare en fredelig sameksistens i det mangfoldige norske samfunn.
Dogmer og tankemønstre som bærer i seg diskriminerende stoff skal respekteres i religionsfrihetens navn.
