Foto: Flickr
Den norsk-iranske forfatteren Mohammad Mostafaei, som skrev et innlegg i Drammens Tidende (DT) 29. august, gir uttrykk for et overforenklet syn på saken om moskeene i Norge. Forfatteren henviser til den iranske revolusjonshistoriens samfunnsnedbrytende konsekvenser. En av hovedårsakene til at Iran utviklet seg til en autoritær teokratisk republikk under Ayatollah Kohmeini, var, i kraft av forfatteren, grunnet «at shahen (den iranske kongen) ga imamer tillatelse til å bygge moskeer i Iran.»
I korthet, noen år før den kulturelle revolusjonen fikk vind i seilene i Iran, utviklet det seg misnøye overfor staten blant universitetsstudentene, den intellektuelle eliten og samfunnets fattige sjikt. Den pro-vestlige Shahen respons var økt undertrykkelse av misnøyen, og brukte blant annet moderne teknologi og våpen – fra Vesten – for å opprettholde sitt styre. Dette resulterte blant annet til økt anti-vestlige følelser. Konsekvensene av den autoritære metoden var store gateopptøyer i iranske byer, som kulminerte i borgerkrig ledet av Shia-geistligheter. Det var denne kollektive desorienteringen i Iran som banet videre veien for Ayatollah Kohmeinis entré i landet som den nye lederen og frelseren.
En militant, reaksjonær og undertrykkende islamfortolkning som bryter med sentrale teser i det moderne menneskerettighetsparadigme, kan også oppstå og utvikles utenfor moskeene. Den kulturelle revolusjonen i Iran, ble ikke realisert grunnet antall konservative moskeer i landet, men blant andre på grunn av en politikk, ledsaget av et korrumpert teologisk innhold, islamifisering av viten på universitetsnivå, anti-vestlig retorikk, som bygde opp under motsetninger mellom den muslimske og den vestlige verdenen: et motsetningsforhold som betraktet Vesten som moralsk dekadent, infisert av materialisme, liberalisme og individualisme. Åndseliten i Iran under revolusjonen i 1979 anså den «hvite revolusjonen» til Shahen som en påtvingelse av en fremmed kultur som rev i stykker deres autentiske kultur og iranske spiritualitet. Gjennom å vektlegge den sanne iranske kultur og en autentisk islamsk identitet (Shia Islam), var det mulig ifølge åndseliten å renske ut fra Iran den giftige vestligheten (persisk gharbzadegi) som Shahen gjennom sitt politiske program hadde injisert i samfunnet. Dette anti-vestlige, anti-demokratiske og anti-humanistiske programmet ble også gjennomført gjennom at den maktdyrkende geistligheten underla landets justissystem, som skulle dømmes etter deres (ufeilbarlige) forståelse av den sanne shariah.
I norsk kontekst er det dog viktig at innflytelsesrike elementer ikke gir økt næring til en religiøsitet som strider mot universelle menneskerettigheter som er inkorporert i den norske lovgivning
Forfatterens bredere generaliseringer av et historisk skrekkeksempel gjennom å overføre disse til en svært forskjellig historisk kontekst, er uheldig idet disse kan medvirke til å opprettholde stereotypiske skildringer av muslimer, som er allerede en av de fremste målskivene for hatretorikk og dehumanisering av den høyre fløy, som også reiser sitt heslige hode i Norge.
I norsk kontekst er det dog viktig at innflytelsesrike elementer ikke gir økt næring til en religiøsitet som strider mot universelle menneskerettigheter som er inkorporert i den norske lovgivning, samt som medvirker til å skjerpe motsetningsfølelser i samfunnet. Troende muslimer har også et individuelt ansvar å utvikle en opplyst og humanistisk religiøsitet, med en dialogisk og tolerant grunnholdning til den mangfoldighet som har lange røtter innenfor islams historie, i sine respektive trossamfunn og i storsamfunnet generelt, i pakt med realitetens krav.
