Skolen trenger mangfoldskompetanse

Den 30. august brakte Aftenposten en sak som, med tall fra Utdanningsetaten, viser at et urovekkende antall barn uteblir fra skolestart hvert år. I Oslo alene var det i skoleåret 2017/2018 tjueni elever som den 1. oktober 2017 fortsatt ikke hadde vist seg på skolen. På landsbasis var dette tallet 229, det høyeste antallet målt i skoleårene tallene omfatter, fra skoleåret 2011/2012. Man kan undre seg litt over avisens bruk av tall fra rapporten, ettersom det ikke gis så mye informasjon om hvem barna egentlig er og hvilke utfordringer de har, utover at de i all hovedsak er barn med minoritetsbakgrunn. Oslo figurerer selvfølgelig også med høye tall da Oslo har et høyere antall borgere med minoritetsbakgrunn enn mange andre områder av landet. (Tall fra SSB viser at hver tredje osloborger har minoritetsbakgrunn.)

Samtidig har Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, under Barne-, ungdoms- og

familiedirektoratet (Bufdir), i starten av 2018, utgitt en rapport. Den indikerer at 62 barn, på landsbasis, dokumenterbart ble sendt ut av Norge mot sin vilje i 2017. Dette er barn som, av egne foreldre, sendes ut av landet, mange ganger med trusler om vold, tvangsekteskap og lignende i bagasjen. Dette kommer gjerne til overflaten ved skolestart, og man må kunne anta at disse 62 barna er en del av de 229 barna Aftenposten refererer til. Det er altså de aller mest sårbare barna som, med grusomme trusler i øregangene, sendes ut av landet, og følgelig ikke møter til skolestart.  

Her må man altså formode at de to statistikkene kan ses i sammenheng. 

62 barn, på landsbasis, dokumenterbart ble sendt ut av Norge mot sin vilje i 2017.

Det er problematisk å rapportere at et barn enten er sendt eller skal sendes ut av landet når størstedelen av landets borgere, herunder myndigheter, ikke har det nødvendige innsynet og kunnskapen om problematikken. I mars uttalte eksempelvis kunnskaps og integreringsminister, Jan Tore Sanner, at regjeringen utredet muligheten for å frata passene til barn som regnes for å være i fare. Margrete Westergaard, avdelingsdirektør i Utdanningsetaten, forteller på sin side til Aftenposten at å straffe foreldre for ikke å sende barna til skolen første skoledag, sånn sett ikke ville være særlig virksomt. Å frata passene til de som allerede er sårbare blir vel trolig bare en symbolhandling uten den helt store effekten. 

Isteden for symbolpolitikk, bør fokuset settes på gode løsninger basert på kunnskap om hvorfor foreldre sender ut sine barn. I rapporten Transnasjonal oppvekst,av forsker Hilde Liden, kommer det frem at ett av motivene foreldrene har når de sender ut sine barn er å styrke kulturell og religiøs identitet, det nevnes også at foreldre velger å sende ut barna på grunn av disiplinering. Selv om intensjonene ikke nødvendigvis er dårlige, er det et problem at det i flere tilfeller skjer ved tvang. Det tyder på at det foreligger en kulturell konflikt mellom majoritetskulturen og minoritetskulturene når man velger å sende sitt barn mot egen vilje.

For å komme disse utfordringene til livs, må norske myndigheter, og spesielt skolene og skoleledelsene, ha fokus på inkludering, herunder senere deltakelse i arbeidslivet. For å lykkes med det mangfoldige samfunnet må det være en kontinuerlig dialog mellom minoriteter og storsamfunn, og skolene er flotte arenaer for dette. Står skolene sterke, og med riktig kompetanse på mangfoldsfeltet, klarer de også å beskytte de aller mest sårbare barna.

Er dette tilfellet nå, integreringsminister, Jan Tore Sanner?