Foto: Utrop
- Populismens destruktive natur - 11.09.2018
Ideologien
For mitt vedkommende er det ikke personen Sylvi Listhaug jeg reagerer på, jeg er sikker på at hun er en god mor og ikke minst en arbeidsom kvinne. Mitt problem er hennes ideologi. En ideologi hvis tilhengere er opptatt av å peke ut fiender av det de opplever som norsk kultur, i stedet for å jobbe med en visjon for hvordan det mangfoldige Norge kan bli enda bedre.
Listhaug finner dekning for sin ideologi i hennes versjon av det kristne Norge. Og skal man tro henne, er det landet hun her snakker om helt på randen til å miste sin identitet på grunn av massiv innvandring og truende utfordringer i de flerkulturelle miljøene. Dette er en politisk retorikk som undergraver fakta til fordel for fiktive og ‘catchy’ skremmebilder av alle som ikke passer inn under hennes visuelle kriterier for det å være norsk. For de som fortsatt er i besittelse av et slags indre, etisk kompass, er det ikke vanskelig å se at Listhaug virkelig har fått smaken på populismen som virkemiddel for hurtig mobilisering. Altså hurtig mobilisering av de som ikke tar det så veldig tungt om noe er fakta eller fiksjon, så lenge det har en god klang og lyder som en kjapp løsning på et vanskelig problem.
Populismen har mange definisjoner, men en grei forklaring er ‘fenomenet der man får store deler av folket til å anta at liberale krefter er ute etter å sette interessene til utenforstående (flyktninger for eksempel) foran interessene til folket’. Altså egentlig ikke så langt unna fascisme, bare i ny språkdrakt – nå populisme, og det lyder jo mye mindre farlig, tross alt.
To verdenskriger forårsaket av nasjonalisme og fascisme har ikke lært oss mye.
Oss mot dem
Populismen er midt i blant oss og den setter dagsorden. Spillereglene er basert på de eksisterende skillelinjene, gjerne mellom religion eller rase. Populismens mål er å overbevise folk om at det eneste som virkelig foregår i verden er øyeblikkelige psykologiske fiendskap, altså «oss mot dem». I denne virkeligheten blir potensial for positiv endring av dette bildet uinteressant, for i fascismens nye drakt er vi ikke selvtenkende individer, men stammefolk som må stå imot en felles fiende. Våre ledere er de eneste som kan beskytte oss og vi har å tro på deres bilde av verden. Stammen har ritualer og slagord som gjerne må gjentas for å få fart på tilhørighetsfølelsen, slik at vi lettere kan knuse den farlige ‘fienden’.
Parallellene – det stille samtykket
De som vil mene at dette tankegodset ikke har noe med Listhaug å gjøre, må ha mistet evnen til å trekke klare paralleller til historien og de destruktive ideologiene som har vært og er på fremmarsj. To verdenskriger forårsaket av nasjonalisme og fascisme ser altså ikke ut til å ha lært oss mye. 73 år med gjenoppbygging av institusjoner som har vært ryggraden til det europeiske demokratiet er nå satt på prøve.
For øvrig er det sånn sett ikke Listhaug som er det mest skremmende elementet her – hun har jo gjort det relativt klart hva hun står for. Men at Arbeiderpartiet og Høyre er med på å normalisere denne type ideologier, det skremmer. Høyre og Arbeiderpartiets stille samtykke viser at de ikke tar populismens trussel på alvor. Selv om flere innad i Arbeiderpartiet har vist sin misnøye med deres innvandringspolitiske talsmann Masud Gharkanisuttalelser, er ikke dette godt nok. Gharkani kjører en meget bevisst populistisk linje, ikke langt fra Frps.
I et intervju i Aftenposten, i juli 2018, sier Gharkani: «Jeg er den jeg alltid har vært, en ærlig og direkte person og har ikke tenkt å begynne å pakke inn budskapet. Stilen min preges av oppveksten på bygda og fra det politiske liv i Drammen.»
3 september er det Listhaug som bruker samme vokabular, påfallende likt Gharkanis uttalelser:
«Jeg skal fortsette å være meg selv. Jeg er en tydelig politiker. Ofte opplever jeg at det jeg sier blir vridd og vrengt på. Men det er viktig å være tydelig. Folk er opptatt av å forstå hva politikerne sier.»
Inkludering
Deres retorikk fyrer opp under et samfunnet som er segregert med ordene flerkulturell, innvandrer, ikke-etnisk og annet kreativt vokabular for å skape splid. Listhaug og Gharkani, i skjønn forening, sverger til ideer der samfunnets utfordringer begrenser seg til dem som er skapt av mennesker som ikke har nordisk utseende. Alt annet kommer i bakgrunnen, og det blir vanskelig å kjøpe ideen om at de tenker på «folkets» beste når de peker ut flyktninger, asylsøkere og andre sårbare som roten til alle utfordringer i landet.
Populismens retorikk kokt sammen med mangel på kunnskap er betydelig farligere enn utfordringer med integrering, og vi har et reelt problem når ledere i politikken ikke er villige til å ta tydelig avstand fra denne.
Hvis vi skal løse de utfordringene vi har i vårt samfunn, er ikke svaret ekskludering. Snarere en inkluderende tilnærming som inviterer alle lag i samfunnet til å delta. Og vi trenger ikke finne på kruttet gang på gang. Vi har prøvd populismen før, og det endte i total destruksjon. Norge har stødige statlige institusjoner, og derfor potensial til å få til positiv sameksistens. Nå må vi ikke bli et land uten hukommelse, der hat og frykt igjen blir den nye normalen.
