Foto: Utrop/Flickr/TempusVolat
- Om sykling og sosial kontroll - 12.09.2018
På gravlunder og kirkegårder sør og øst i Europa kan du se folk helle ut en skvett øl eller stikke en rykende sigarett ned i jorda ved siden av gravsteinen. Mange steder er det vanlig å sette ut mat og drikke på gravene, og ut på natta etter en helligdag kan det være rene herremåltider å finne for hjemløse fattigfolk. Sånt gjør vi ikke her hos oss. Snart 500 år etter reformasjonen i 1537 har Den norske kirke som flertallet her til lands tilhører, fortsatt et anstrengt forhold til folkereligiøse og ikke minst katolske tradisjoner. Hvem som skal få bruke offentlige rom til hva slags formål, er dessuten regulert, og dagens tilreisende tiggere er like uønsket på gravlunder og kirkegårder som i parker og andre i prinsippet åpne uteområder.
Vår frelsers gravlund i Oslo står på Riksantikvarens liste over kulturminner. Ca. 4500 av gravminnene er fredet, og tidlig om morgenen på offentlige høytidsdager som 1. og 17. mai kan du se små og større forsamlinger som taler, synger og legger ned kranser ved viktige historiske minnesmerker. Om sommeren sørger kommunen for gartnerstell på hele det store, lett kuperte feltet med gangveier og trapper, plener og grupper av trær. Mange som har en festegrav her, steller den om sommeren, mens enda flere betaler en årlig giro til gravferdsetaten for beplantning og vanning.
«Du kan ikke sykle her»`
Ved alle portene inn på Vår frelser er det kart over feltene, og skilt som forteller hva som ikke er lov. Hunder skal føres i bånd. Sykler skal trilles. Avfall skal kastes i riktige søppelkasser. En gang jeg var der i sommer, dukket det plutselig opp en mann på sykkel foran meg. Jeg viftet med armen for at han skulle stanse: «Du kan ikke sykle her», sa jeg. Han skjønte ikke hva jeg mente, og jeg pekte på det nærmeste skiltet. Det hadde ikke bare den tydelige teksten Sykling forbudt, men også et bilde av en sykkel med kryss over. Man sykler ikke på gravlunder, sånn er det bare.
Sosial kontroll er et nødvendig virkemiddel for at forholdet mellom individ og samfunn skal fungere.
I løpet av de kanskje 20 minuttene jeg var der, fortsatte jeg å henvende meg til syklistene, fire-fem i alt. Allerede i møtet med nummer to hadde tonen min blitt mer bestemt og belærende. Jeg snakket mer til syklisten enn med ham, og la ut om begrepet gravfred. Den siste jeg stoppet, der hun kom syklende inn porten idet jeg skulle gå ut, fortalte at hun var helt avhengig av å sykle snarveien over gravlunden for å komme tidsnok på jobb om morgenen. Jeg ble stående og se på ryggen hennes en liten stund der hun gikk med sykkelen sin, og kjente meg som den kjipe vaktmesteren i borettslaget.
Etterpå slo det meg at måten jeg opptrådte på overfor syklistene på gravlunden, er en treffende illustrasjon av begrepet ‘sosial kontroll’. For mens forbudt-skiltene på Vår frelser representerer den formelle sosiale kontrollen, var min oppførsel et typisk eksempel på uformell sosial kontroll. Jo mindre staten blander seg i folks liv på godt og vondt, jo mer faller ansvaret for den sosiale orden over på lokalsamfunnet og individene. Aller minst til stede er staten hjemme hos folk, og derfor blir det å forme barn til velfungerende medlemmer av større fellesskap, en av familiens viktigste oppgaver. Det gjelder andre regler utenfor husets fire vegger enn innenfor, og det er noe man må lære. Når familien, nærmiljøet eller andre gruppefellesskap du er med i, roser deg for ting de liker at du gjør og rynker på nesa av det de ikke liker, utøver de sosial kontroll. Sosial kontroll er altså i utgangspunktet verken noe positivt eller negativt, det er rett og slett et nødvendig virkemiddel for at forholdet mellom individ og samfunn skal fungere mest mulig knirkefritt.
Nye tider
Så hvorfor kjente jeg meg ikke helt komfortabel med å gi litt opplæring i skikk og bruk til disse menneskene som ikke hadde den samme oppdragelsen som meg i ryggmargen? Kanskje fordi jeg skjønte at det å irettesette folk fort kan bli mer forstyrrende for gravfreden enn den stille susingen i noen sykkelhjul over de asfalterte gangveiene. Og fordi jeg visste at jeg trolig kjempet en tapt sak. La oss tenke oss at jeg var så opptatt av sånne ting at jeg nektet mine egne barn å sykle der alle de andre fikk lov å sykle, med henvisning til lover og regler som resten av samfunnet for lengst hadde lagt bort. Foreldrene til ‘mine’ syklister er trolig representative for dagen i dag. De legger en krans og tenner et lys på familiegraven julaften formiddag, men når de kjører bil til hverdags, stanser de ikke opp ved synet av et gravfølge langs veien, slik generasjonen før dem gjorde. Tidene endrer seg, og utidig sosial kontroll handler ofte om tapte saker.
Men hvis sosial kontroll i utgangspunktet er både livsnødvendig og ønskelig i alle slags samfunn, hvordan har uttrykket fått en så klart negativ klang – så negativ at det ikke er nødvendig å si ‘negativ’ – og hvorfor har det dannet seg et inntrykk av at det nesten bare er veldig religiøse voksne innvandrere som driver med fenomenet? Hvordan har ‘sosial kontroll’ blitt et begrep som nevnes i samme åndedrag som ‘tvangsekteskap’, ‘barnehijab’ og ‘æresvold’?
Jeg skal ikke spekulere i forklaringer, men konstaterer at uttrykket har gått fra å være en deskriptiv sosiologisk term til å betegne ekstreme, destruktive inngrep i andres frihet. Samtidig er sosial kontroll i denne nye betydningen blitt noe først og fremst minoritetene, les: muslimene, holder på med. Konsekvensen er at vi ikke har noe begrep for det læreren driver med når hun belærer den somaliske moren om hvordan små jenter skal gå kledd her hos oss; sosial kontroll er noe bare de andre utøver seg imellom. Dessuten, når det gjelder dem som virkelig utsettes for destruktiv sosial kontroll fra personer og grupper i minoritetsmiljøene, blir ikke kampen for å komme fri noe enklere når man havner i kryssilden mellom to konkurrerende sett av sosiale konvensjoner.
