Ytringsfrihet og islamanalyse – karikaturstridens balansegang

I den foregående uken har samfunnsdebattanten Qasim Alis forslag om å gjeninnføre blasfemiparagrafen i norsk straffelov for så å forby krenkende karikaturer av profeten Muhammad, generert stor oppmerksomhet i samfunnet. Flere muslimske og ikke-muslimske stemmer har uttalt seg nøkternt og fornuftig på sosiale medier og i aviser. Det dominerende sentimentet ser ut til å være at et lovforbud mot karikaturer ikke er veien å gå for å avdempe spenningsforholdet mellom den muslimske minoriteten og storsamfunnet. Det har også blitt referert til en totalt forfeilet blasfemilov i enkelte muslimske land, hvor loven tas i egne hender som et våpen mot de som utfordrer politisk eller religiøst status quo. Blasfemi-loven i Pakistan er et tydelig eksempel på noe som har preget det samfunnsmessige klimaet i en svært ugunstig retning.

Sentral distinksjon
I debatten om karikaturstriden er det viktig å opprettholde en distinksjon mellom ytringsformer som sårer eller krenker mottakerens følelser eller religiøsitet, på den ene siden, og ytringer som krenker individets verdighet. Sistnevnte kan være oppfordringer til hets og nedverdigende angrep, fysisk eller verbalt. Ytringer, om enn unyanserte, gjennom satire eller karikaturtegninger, om trosforestillinger som mange har et sterkt emosjonelt forhold til, er umulig å unngå. Dette uavhengig av om kritikken er saklig og uttrykt med forsiktighet, eller om kritikken uttrykkes på provoserende eller forvrengende vis. Det er simpelthen ikke mulig å innføre et lovforbud mot karikaturer eller satiriske ytringer, uansett hvor mye det smerter muslimens religiøse liv. Ytringer som oppfordrer til å spre hat og aversjon er dog forbudt etter norsk straffelov, og bør straffeforfølges – herunder ytringer mot folkegrupper basert på deres kjønn, religion, kultur, politisk ståsted, funksjonsdyktighet, språk eller rase.

Snakk om ytringsfriheten
Ovennevnte fordrer en proaktiv innstilling fra myndighetens og sivilsamfunnets side, og det blir nødvendig å ta samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner. Dette fordi en stadig mer ensidig rettighetskultur har fortrengt bevisstheten om at mennesker er moralske aktører, og således moralsk ansvarlige overfor andre mennesker gjennom sine handlinger. Uttrykt annerledes, vi har faktisk rett til å kunne uttrykke religionskritikk på sårende og bespottende vis. Men: Bør vi uttrykke oss på en måte som krenker eller provoserer hellighetene til f.eks. muslimer? Vi lever i en tid hvor globale kulturmøter også åpner rommet for globalisering av fremmedfrykt og hatskhet. Er det da ikke bedre for oss å fremelske holdninger som taler til menneskenes grunnvilkår, som sårbarhet og gjensidig avhengighet, enn til egosentrisitet eller ideer om den vestlige kulturen som mest verdifull? Dette er en vanskelig øvelse, grunnet at mennesker forholder seg forskjellig til kommunikasjonsform, folkeskikk og dialog. Men så lenge ulike parter søker en dialogisk grunnholdning preget av gjensidig forståelse, moralsk innlevingsevne og empati, er det håp for å finne løsninger. Kompromissløs bruk av ytringsfrihet skaper derimot grobunn for opprivende konflikter i en verden der sivilisasjonene står i mer intim kontakt med hverandre enn noen gang.

Vi må ta samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner, og samtidig skape et rom for nærlesning av det troende muslimer aksepterer som profetisk praksis.

Kontraproduktivt
Å kreve lovforbud mot karikaturer av profeten Muhammad i demokratiske samfunn i Europa vil være kontraproduktivt, idet det vil bidra til å opprettholde fremstillinger av muslimer som intolerante og udemokratiske, og således dysfunksjonelle, i et åpent og liberalt samfunn. Slike oppfatninger av muslimer gir mer vind i seilene til høyrepopulistiske krefter i Europa, som tjener på et motsetningsfylt klima gjennom å forsterke etnosentriske oppfatninger av muslimer (de andre) som en dysfunksjonell ut-gruppe og en nedbrytende kraft for det levende liberal-demokratiet.

Beretningene om Muhammad – en viktig del av striden
Denne saken er mangefasettert, og et mindre kjent aspekt ved karikaturstriden knytter seg til troens normative kilder: Det er viktig å være klar over at religion og dens helligheter har mer med det affektive/emosjonelle livet å gjøre, enn det rent intellektuelle. Muslimer har et sterkt følelsesmessig forhold til Muhammad; et forhold preget av ærefrykt og beundring. Derfor er det nærmest umulig å ikke føle seg krenket eller provosert av ytringsformer som karikerer Muhammad på nedverdigende vis. Denne indignasjonen er berettiget.

Det er dog paradoksalt at de mest engasjerte muslimer som ønsker lovforbud mot nedsettende skildringer av profeten Muhammad i vestlige samfunn, ikke våger å innta en selvkritisk holdning. Dette gjelder spesielt holdningen til Hadith-litteratur, altså beretningene om Muhammads liv og lære. Denne kilden består av seks hadith-samlinger, ansett som autentiske, som i stor utstrekning er autorative for muslimenes trosforståelse og trospraksis. For muslimer som finner karikaturer produsert av ikke-muslimer som hån mot deres kjærlighet for profeten, vil det være mer hensiktsmessig og fruktbart å kreve granskning av Hadith-samlingene, som selv inneholder blasfemiske skildringer av profetens karakter i retning av en maktdyrker og krigfører blottet for medmenneskelighet; en mann med pedofile tilbøyeligheter; og en kvinnediskriminerende og seksualiserende profet. Ved nærmere øyesyn viser det seg at det er påfallende likheter mellom karikaturer som ble tegnet og trykt i Norge, Danmark og Frankrike, og de hadith-beretninger som blir akseptert som autentiske av det store flertallet av muslimer.

Ytringsdebatt og islamanalyse – hånd i hånd
Å kreve forbud mot hånfulle karikeringer av profeten på et institusjonelt nivå, men samtidig tviholde på en overlevert tradisjon som legitimerer religiøse forståelser i spenningsforhold til Koranens lære, er en høyst overflatisk og selektiv tilnærming. For klarhetens skyld, det oppfordres ikke til å foreta et radikalt brudd med kontinuiteten i den islamske tradisjonen, men å stille spørsmålstegn ved hvorfor og hvordan disse blasfemiske hadithene har blitt en del av den muslimske offentlighetens minne, og dermed bidratt til å legitimere patriarkalske og undertrykkende praksiser. Det er av stor viktighet å erkjenne at å oppføre seg som konformister, bidrar til intellektuell dovenskap. Og denne latskapen tjener kun opportunistiske elementer.

Her ligger en voldsom utfordring for hver enkelt av oss, muslimer vel så mye som ikke-muslimer. Vi må her kunne tenke (minst) to tanker på samme tid: Vi må innta en dialogisk tilnærming til den viktige samtalen om ytringsfrihetens etiske dimensjoner, og samtidig arbeide aktivt for å åpne opp et rom for kritisk nærlesning av det troende muslimer aksepterer som profetisk praksis.