Rettferdig behandling av mennesker under transport har historisk sett ikke vært – og er fortsatt ikke – en selvfølge.
Foto: Screengrab, YouTube, Voxley19
Aktører i kollektivtrafikken har et ansvar for at driften foregår på etisk forsvarlig vis. De som har utsatt passasjerene sine for grusomheter eller forskjellsbehandling bør be om unnskyldning og endre praksis.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Den 25. april annonserte byråd for miljø og samferdsel i Oslo, Sirin Stav fra Miljøpartiet De Grønne (MDG) at kollektivreiser i Oslo og Viken fra den 2. mai blir gratis for absolutt alle asylsøkere. Tilbudet har allerede eksistert i omkring ett år, dog utelukkende for mennesker som hadde flyktet fra Ukraina. Også kollektivtrafikkselskaper i andre landsdeler innførte etter utbruddet av krigen i Ukraina i fjor gratisreiser for de som var på flukt derfra.

Gratis kollektivreiser – denne gangen til alle asylsøkere

Allerede ved innføringen av ordningen reagerte enkelte på forskjellsbehandlingen. De som for eksempel hadde flyktet fra Afghanistan hadde vær så god å betale for seg om de ville ta bussen. Ellers fikk de gå.

Det ble for øvrig aldri noen nevneverdig oppvask i den forbindelse. I avisenes debattseksjoner, og i de ellers så nådeløse kommentarfeltene i sosiale medier, var det påfallende få som reagerte. Mye tydet på at mange fant det rimelig å prioritere gratisreiser til de som kommer fra Ukraina, eller «de hvite asylsøkerne» som enkelte ganske så ubehagelig, men korrekt, poengterte. De som bemerket dette fenomenet ble i stor grad avfeid med at de var hårsåre, «woke» eller at de manglet forståelse for at det jo «er naturlig å hjelpe de man ligner på».

Vel, skjedd er skjedd, og nå har altså Oslo og Viken, via en fire linjers pressemelding fra NTB, annonsert at alle asylsøkere har samme verdi – en personlig tolkning – eller mer presist: at alle asylsøkere skal få gratis kollektivreiser. I første omgang i form av et prøveprosjekt som skal vare i ett år.

Aktørene som legger til rette for tortur

Det er interessant å merke seg at temaer rundt infrastrukturen som brukes for å muliggjøre hjerteløs behandling av mennesker bare unntaksvis fanger oppmerksomheten til politikere, medier og den øvrige befolkningen.

For i et helt år har det jeg tolker som flertallet av befolkningen kunnet bade i sin egen selvgodhet over hvor snille vi er mot ukrainske flyktninger når vi gir dem gratis kollektivreiser. Vel, ja, det er snilt, og tilbudet er jo egentlig bare rimelig også. Vi bør jo hjelpe mennesker på flukt. Det som til nå ikke har vært rimelig er, som nevnt, at tilbudet har vært forbeholdt de som flykter fra Ukraina. En tematikk som kokte bort i andre nyheter noen uker etter at det kom til overflaten.

Når nå politikere i Oslo og Viken har brakt temaet til overflaten igjen, denne gangen med positivt fortegn, er det verdt å dvele litt ved hva denne tilsynelatende ubetydelige tråden i den store veven egentlig er et symptom på.

For infrastruktur er slettes ikke ubetydelig. Det vet vi blant annet fra andre verdenskrig. Nazi-tyskland hadde aldri nådd så langt som de gjorde med å skape frykt og ødeleggelse hvis det ikke hadde vært for deres enorme investeringer i infrastruktur, så som transport. Og de hadde heller ikke klart seg uten alle samarbeidspartnerne som lukket øynene for grusomhetene de ga næring til ved å bidra med nødvendig infrastruktur for å fullføre nazistenes prosjekt.

Her hadde for eksempel det som den gangen het Norges Statsbaner (NSB) en viktig rolle. De stilte blant mye annet med godsvogner for å legge til rette for smidig transport av norske jøder til gasskamrene som ventet i Tyskland. Muligens under press, men de ga unektelig etter og gjorde det de ble bedt om.

Ser vi ikke parallellene, endres intet

En av forskjellene på behandlingen av jøder under krigen og måten enkelte asylsøkere i Oslo og Viken – gjerne de fra Afrika og Asia – er blitt behandlet på det siste året, er at NSB i 2013 hadde vett til offisielt å beklage for egen oppførsel.

Jødenes situasjon under krigen var ikke identisk med for eksempel afghaneres situasjon i Norge i dag, men går man inn i kjernen av sentimentet bak behandlingen begge grupper fikk, finner man skremmende mange fellesnevnere. Mest sentralt: Ideen om at noen mennesker bare er mindre verdt enn andre, og dehumaniseringen av disse – på alle fronter – er viktig for senere å kunne gjøre dem enda større urett.

Og nei, det er ikke urimelig å trekke paralleller til annen verdenskrig. Det må bli slutt på at å trekke disse parallellene skal være tabu. Noe man liksom bare ikke kan gjøre fordi grusomhetene fra den gangen overgår alt annet og derfor kun kan eksistere alene i et vakuum i historiebøkene. Noe vi liksom skal legge hodet på skakke og høre historier om – før vi grøsser på ryggen, reiser oss og går videre i våre egne liv.

Jeg velger å tro at de mange som mistet livet på de mest grusomme måter under annen verdenskrig, ville kjenne på et snev av lettelse fra sine graver dersom de, om ikke annet, fikk oppleve av vi som lever i dag evner å trekke paralleller og slik se hvordan historien fra den gangen fortsatt har relevans. Det er først da at vi virkelig tar jødeforfølgelsen på alvor.

Selskapene tar aktive etiske grep

Men, i dag er det altså aktørene i kollektivtrafikken i Oslo og Viken som har kommet til en slags fornuft, etter at de gjennom det siste året har latt all moral fare og kategorisert asylsøkere etter hvem de har mest lyst til å hjelpe. Denne stygge oppførselen kunne de involverte godt ha bedt om unnskyldning for, litt som NSB gjorde i sin tid. For selve kjernen av hvordan det kjennes ut i hjertet når man dehumaniseres er både universal og tidløs.

Til Ruters, Sporveiens, MDGs, Vys og mange andres inspirasjon, kan her nevnes at NSBs eksempel ikke står alene i verdenshistorien. Det statlige nederlandske togselskapet Nederlandse Spoorwegen (NS) har gått enda lenger. I 2005 ba de offisielt alle jøder de hadde fraktet til konsentrasjonsleirer under krigen om unnskyldning – og i 2019 kunngjorde de at de utbetaler et beløp som tilsvarer omkring 175 000 norske kroner til hver av de som overlevde den skjebnesvangre transporten og oppholdet i leirene, samt mellom 50 og 80 000 kroner til barna til ofrene de transporterte og til enker og enkemenn av de som ikke overlevde oppholdet på destinasjonen for transporten.

Det mye profilerte britiske flyselskapet Virgin Atlantic Airways har også gjort det klart at de har etiske retningslinjer for hvordan de bidrar med kollektiv transport for medlemmer av menneskeheten: I 2018 annonserte de at de ikke lenger vil selge flybilletter til Storbritannias utenriksdepartement i tilfeller der disse skal tildeles asylsøkere som skal tvangsdeporteres fra landet.

Følg Oslo og Vikens eksempel

Aktørene som bidrar med tjenester til mennesker som skal forflyttes fra ett sted til et annet har et ansvar. De av oss som har erfaring med krig, vet for eksempel hvor avhengige vi er av infrastrukturen rundt oss. Det oppdager vi gjerne når denne bryter sammen: Når minibanker ikke virker, når strømmen går, når vi mangler mobilsignal, når vi ikke har vann i springen, og ikke minst, når vi ikke har transport. Da blir tilværelsen ganske vanskelig.

Jeg sier dette for å understreke at aktørene som tilbyr transportløsninger har en helt særegen posisjon. Vi trenger dem, uansett hvor vi kom til verden, hvilket språk vi snakker, hvilken farge vi er født med, hvilken religion vi praktiserer m.m.

Derfor vil jeg herved oppfordre alle som tilbyr kollektive reiser å gjøre som myndighetene i Oslo og Viken nå har gjort, og som Virgin Atlantic Airways også har gjort – sørg for at tjenestene tilbys etter et stødig etisk kompass.

Og de som tidligere har ignorert etikken i transporttilbudet sitt: følg NSBs og Nederlandse Spoorwegens eksempel og be om unnskyldning, gjerne akkompagnert av en godtgjørelse for påført smerte.

Det kom ett år for seint, men la gå: bra jobba, Oslo og Viken – ja, til etisk stødig kollektivtrafikk for alle!

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER