Foto: Scanstockphoto
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I nettstedet The Conversation foreslår to forskere innovative løsninger for å løse innvandringsfloken som preger mange europeiske land.
EU-stater kan også gjøre det mulig å søke asyl ved ambassader eller konsulater. Flere europeiske land tillot dette frem til tidlig på 2000-tallet. På samme måte kan humanitære visum utstedes fra ambassader, som hevdet av medlemmer av Europaparlamentet i 2016. Dette krever mer ressurser til screening og saksbehandling.
Kritikken deres rettes til land som blant annet Storbritannia og Danmark, som har vist mest interesse for såkalte “utsendinger”. Folk som har entret landene, og hvor myndighetene sår tvil om asylgrunnlaget deres, skal sendes til et tredjeland, som f. eks. Rwanda.
Kontroversielle praksiser og tilrettelegging
Også danskene har vurdert liknende tiltak overfor grupper som syrere, siden store deler av Syria vurderes som “trygt nok”.
Utsendingene sees som svært kontroversielle, spesielt når man sender folk til et land hvor de ikke har noe tilhørighet, som Rwanda. Landet scorer nemlig lavt på menneskerettigheter, og styres av den autoritære statssjefen Paul Kagame.
Forskerne mener slike “harde tiltak” handler for det meste om å “ta hensyn til visse velgergrupper”. Til en viss grad kan dette være en holdbar argument, men problemet er først og fremst at situasjonen kan tolkes på ulike vis.
Asyl- og innvandringsregimene rettledes av konvensjoner som har sitt utspring i etterkrigsårene, og er ikke tilrettelagt for de store inn- og utvandringsstrømmene som preger for tiden, og spesielt etter fluktkrisen i 2015.
En mangel på tilrettelegging har medført til at politikerne har måttet ta i bruk kortsiktige løsninger, som overnevnte “tilbakesendinger”. Land som Hellas, Spania og Bulgaria, som er førstestasjon for fluktstrømmer, må ty til “pushbacks”. Italia har begynt å anholde båter som redder migranter, og legge til kai i landets havner etter de høyreradikales valgseier i 2022.
Spesielt i grensesonen i EU/EØS ser man en vridning mot mer restriktiv praksis. Et godt eksempel var krisen i 2021/22 i den polsk-belarusiske grensen. Restriksjonspraksisen fører også til at land i Nord-Afrika, som Libya og Tunisia blir portvoktere, en rolle som Tyrkia også har hatt siden fluktkrisen i 2015. Nabolandene tar også imot flesteparten, noe som vi ser i konflikter som Kongo, Sudan og Etiopia.
Humanitær løsning
Ordet “vetting” ble fremsnakket av USAs tidligere president Donald Trump, og ble naturligvis utskjelt i innvandringsliberale kretser. Samtidig kan de overnevnte forskernes innspill sees som en form for dette type system. Hvor man vet hvem som kommer inn i landet.
Når man bruker mer ressurser til screening, til reelle bakgrunnsundersøkelser, så sikrer man seg bærekraft i innvandringen. For de som vil komme til Norge eller et annet EU/EØS-land vil det oppleves som langt verdigere å kunne søke om asyl i en konsulat/ambassade, enn at familien nesten må selge seg ut av hus og grunn for å betale menneskesmuglere for en livsfarlig ferd nordover. Og i verste fall risikere at når man først er der, så blir man tilbakesendt til et tredjeland, fordi man ikke blir vurdert som rettmessig etter rådende (og subjektive) asylkriterier.
Tilbakesendinger til tredjeland er en konsekvens av dagens situasjon, hvor det politiske etablissementet ikke har hatt en langsiktig politikk. Skal man gå i forskernes fotspor, og ha mer fokus på humanitære ordninger med screening, trenges det også administrative endringer, i jussen og på konvensjonsplan.
Her er det viktig at det politiske etablissementet gjør de nødvendige tiltak. For nykommernes verdighet, og for troverdigheten overfor sine egne lands befolkning.
