Norske myndigheter river flere ganger hver måned familier fra hverandre og sender mennesker ut i endeløs sorg.
Foto: MLive
Norske myndigheter gjør forskjell på norske statsborgere. Det kan vi ikke se stilltiende på.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Skal vi tro kongens tale ved en hagefest i Slottsparken på sensommeren i 2016 – og det synes jeg vi skal – er Norge «ett». Dette med at Norge er ett, var for øvrig siste setning i talen, og til tross for det hammerslaget av en stadfestelse det er å deklarere at Norge er ett, husker de fleste trolig midten av talen bedre:

«Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.»

Godt sagt, alt sammen.

De som får bunnen revet ut under seg

Det finnes for øvrig en rekke andre betydningsfulle instanser og viktige personer i Norge som kunne ha ett og annet å lære av kongen. For å gi disse instansene budskapet inn med teskje, kunne vi, i en hypotetisk øvelse, utvide den famøse talen til kongen en smule. Vi kunne for eksempel legge til:

«Nordmenn er afghanere som vet når de er født, Nordmenn er afghanere som ikke vet når de er født, Nordmenn er somaliere som er skråsikre på at de er født i Somalia, Nordmenn er somaliere som kanskje er født i Djibouti, men som, slik det er for nordmenn flest, ikke husker sin egen fødsel. Nordmenn er kurdere som aldri har eid en fødselsattest, Nordmenn er kurdere som, beviselig, er født, men som er usikre på om de er født i det nordlige Iran, det nordlige Irak, Kurdistan eller Syria. Nordmenn er indere som, på lik linje med en tredjedel av Indias befolkning, ikke aner når de er født. Noen nordmenn er blant de 237 millioner barna i verden som ikke vet når de er født. Nordmenn er kriminelle. Nordmenn er lovlydige. Nordmenn bryter utlendingsloven. Nordmenn følger utlendingsloven. Nordmenn er pakistanere som helt fra sin barndom i Pakistan har fått det banket inn at det medfører livsfare – slik tilfellet også er – å snakke sant til statlige instanser. Nordmenn er livredde flyktninger som er villige til å si hva som helst for å få lov til å oppleve et øyeblikks fred. Nordmenn er ett.»

Jeg snakker selvfølgelig til Utlendingsdirektoratet (UDI), Utlendingsnemnda (UNE), Justis- og beredskapsdepartementet, regjeringen og fanden og hans oldemor. Hele hurven.

For det er noe som er grunnleggende galt når nordmenn fratas statsborgerskapet sitt eller tvinges til å forlate Norge, landet mange av disse er født i. Omfanget av de som fratas norsk statsborgerskap er godt skjult, men presseoppslag, med UDI som kilde, kan tyde på at det, bare blant barn, ble fratatt 44 norske statsborgerskap i årene 2020 og 2021. 44 barn som måtte pakke alt de eide, forlate alle de var glade i, forlate alt som var trygt og sette seg på et fly inn i den totale uvissheten.

Statistisk sentralbyrå har ingen egen statistikk på dette. Kanskje er det for pinlig. kanskje gjør det for vondt. Jeg klarer heller ikke å finne noen søkbar statistikk på dette hos UDI, men ved henvendelse til deres statistikkavdeling får jeg opplyst at 378 mennesker er blitt fratatt norsk statsborgerskap, ujevnt fordelt på de siste 10 årene fra 2013.

Det er altså relativt lite informasjon om dem. Men vi ser dem i avisene med jevne mellomrom. De hudløse nordmennene, fotografert med ryggen til, eller bare som en mørk silhuett. Noen ganger bare med et illustrasjonsbilde av UDIs lukkede dører. Uten egne navn. Så livredde for hva livet på kort varsel kan bringe, at de ikke tør å vise seg i dagslys.

I Utrop forsøker vi, så ofte vi kan, og når de involverte ber om det, å gi en stemme til disse menneskene. Det være seg familien på 12 personer, alle norske statsborgere, åtte av dem født i Norge, der de alle, barn og barnebarn inkludert, ble bedt om å forlate Norge (her dekket av VG) etter å ha bodd her i 27 år, eller frisøren fra Krokstadelva som skal deporteres fordi det hersker usikkerhet om hans opprinnelse, en opprinnelse han aldri selv har hatt noen innflytelse på.

Inndragelse av statsborgerskap – ikke for alle

Et hurtig Google-søk bringer enda mer urovekkende lesning. For det er åpenbart dekning i norske lover for både inndragelse av statsborgerskap og deportering fra landet.

Via mine egne relativt overfladiske studier av mulig utdatert informasjon på nettsidene lovdata.no og regjeringen.no kommer det allikevel på det rene at å bryte norsk lov eller å lyve til norske myndigheter er gangbare grunnlag for å frata nordmenn sitt statsborgerskap.

Og her kortslutter også all etikk, for vi skjønner det jo: Det er snakk om de som ikke har fått norsk statsborgerskap i kraft av egen fødsel, men de som har ervervet statsborgerskapet senere. Eller de som selv har ervervet statsborgerskapet ved egen fødsel, men har foreldre, eller besteforeldre, som har mottatt statsborgerskapet senere.

Dette siste er egne tolkninger, da lovverket på dette området blir betraktelig vanskeligere å finne og forstå. Bare en enkelt setning om at de som også har statsborgerskap i andre land kan fratas det norske gir et hint. Her kan man ikke annet enn å anta at hudfarge spiller en vesentlig rolle i avgjørelsen om hvem som får hvilken sanksjon for et gitt lovbrudd. Ja, det er selvfølgelig en ubehagelig tanke, men andre forklaringer glimrer med sitt fravær.

Samme lovbrudd, ulik straff

Et ganske så globalt juridisk prinsipp sier for øvrig at ingen skal kunne straffes for samme lovbrudd to ganger. Akkurat i dag vil jeg styre utenom tekniske detaljer rundt dette – jeg snakker om opplevelsen for den som skal straffes. Den kan ingen ta fra dem eller argumentere imot.

[…] jeg snakker om opplevelsen for den som skal straffes. Den kan ingen ta fra dem eller argumentere imot.

Har du dine norske aner helt tilbake fra vikingtida og raner en bank, får du kanskje 10 års fengsel. Så er du fri. Har du foreldre som, trolig fordi de ikke selv var kjent med sitt eget fødeland eller sin egen fødselsdato, og slik presenterte norske myndigheter for «feil» informasjon da statsborgerskapet skulle søkes om – hvorpå du raner den samme banken – får du to straffer: Den samme fengselsstraffen, men med etterfølgende deportering som bonus. Det er ikke likhet for loven. Basta.

Nordmenn av varierende verdi

Og vi skal ikke stoppe her, godta dette. Heise på skuldrene og stole på at dette må være etisk gangbart fordi det finnes en viss dekning for disse grusomhetene i norsk lovverk.

For vi som har kjent på livet i flere land, vi som har måttet reise fra alt – vi vet det. Å bli tvunget til å forlate et land – på grunn av umenneskelige leveforhold eller fordi det aktuelle landets myndigheter tvinger deg til det – er et traume av dimensjoner som, forståelig nok, er vanskelig å ta inn over seg for en UDI-saksbehandler hvis reiseerfaring begrenser seg til helgeturer til Paris.

Eller for en 22-årig sosiologistudent fra Universitetet i Tromsø, nå ansatt i utenriksdepartementet, som pløyer gjennom Somalia-seksjonen av nettsidene til Landinfo.no for lekende lett å kunne avgjøre skjebnen til en hel familie fra Elverum. Og nei UDI, UNE og Justisdepartementet: Ingen grad av påstått grundig saksgjennomgang kan rettferdiggjøre smertene mennesker påføres når de tvinges til å forlate det som skal utgjøre den trygge kjernen i livet – stedet vi bor.

Og uretten er noen ganger så åpenlys at det er til å skjemmes av. For Landinfo.no, brukt av norske myndigheter for å etablere hvorvidt det er trygt å deportere mennesker dit fra Norge, skriver om Somalia: «De lokale kildene vi møtte i Mogadishu i mai 2022 (kildene C, D, E og H) betegnet alle den sikkerhetsmessige utviklingen i byen som positiv, spesielt siden 2019».

Og parallelt kan regjeringens nettsider for reiseråd til de selvsamme nordmennene – om enn med somaliske foreldre – opplyse: «Utenriksdepartementet fraråder alle reiser til eller opphold i sørlige, sentrale og nordøstlige Somalia, og oppfordrer de som allerede er i disse områdene til å forlate området». Ja, jeg har håndplukket linjer fra innledningene til begge sider, men allikevel: De to settene med opplysninger er åpenbart myntet på to ulike typer nordmenn av ulik verdi. Det skal det ikke så mye kullsort fantasi til for å forstå.

De som intet har å frykte

Avslutningsvis vil jeg, en gang for alle, slå siste spiker i kista for den frenetiske norske jakten på sannheten om menneskers fødselsdatoer og fødeland. Ifølge Unicefs rapport fra 2019 Birth Registration for Every Child by 2030: Are we on track?, har bare litt over halvdelen av barn under 5 år i det vestlige og sentrale Afrika og Sør-Asia dokumentasjon på egen fødsel.

I tillegg viser fjorårets Corruption Percerptions Index, publisert av Transparency International, at de samme områdene har graverende utfordringer med korrupsjon. Da er det kanskje ikke så overraskende at mennesker fra disse regionene ikke stiller på Gardermoen med blankpolert, digital og internasjonalt godkjent dokumentasjon på, enn si viten om, eget fødeland, egen etnisitet eller fødselsdato.

Og til sist: At noen, enten i fravær av informasjon eller bevisst, ikke oppgir riktig informasjon om seg selv ved ankomst til Norge skal ikke straffes på noen som helst måte. Velger du, eller blir tvunget til, å flytte til et nytt land, har du allerede gjort noe som mange aldri ville klare – aldri ville kunne forestille seg. Det er en bragd du aldri fortjener å straffes for.

Det er i tilfelle stygt. Umenneskelig. Men godt norske UDI- og UNE-ansatte, ministre og politikere har intet å frykte for verken løgner eller dårlig oppførsel. Der har flertallet egenskaper som, pussig nok, og i motsetning til visse andre nordmenn, gjør at de aldri trenger å være redde for å få statsborgerskapet sitt fratatt eller blir deportert.

Tenk litt over det.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER