Foto: Ram Gupta
Mangfoldsåret som ble satt i gang i 2008 skulle løfte fram mangfoldet i kulturlivet. Ulike tiltak og arrangementer ble gjennomført i løpet av året for å oppnå dette.
I arbeidet med featurereportasjen om Mangfoldsåret i denne avisen, snakket jeg med flere aktører innenfor kulturfeltet.
De forteller at flere steg ble tatt i riktig retning. Klimaet for mangfold ble forbedret, og satsingen økte bevisstheten om at mangfold i kulturlivet er noe man må jobbe med. Samtidig viser det seg at tiltakene som ble igangsatt ikke har vart over tid.
Mangelen på mangfold i kulturlivet er et samfunnsproblem. Vi går glipp av ressurssterke personer, historier og perspektiver som det flerkulturelle samfunnet kan gi oss.
Hovedinntrykket jeg sitter igjen med er at Mangfoldsåret kan kvittere ut for en del resultater, men at arbeidet har gått tregt i de ti årene som har gått.
Dagens utfordringer
Det er fortsatt store utfordringer på feltet, og det er stadig dårlig representasjon av mennesker med innvandrerbakgrunn i de statlige kulturinstitusjonene. Institusjonene har et ansvar for å være bevisste på å satse på folk som kan mangfold. De må se utenfor egen omgangskrets og utnevne folk som kan fortelle historier utenom det vanlige.
Jeg tror ikke at institusjonene bevisst unngår å tenke mangfold, men mye tyder på at det fortsatt trengs en holdningsendring. En endring hvor man går utenfor vanlige tankemønstrene og våger å tenke annerledes. Uten denne endringen vil ikke kulturlivet speile vår mangfoldige befolkning.
Mangfoldsforståelse
Det er viktig å tenke over hvilken mangfoldsforståelse vi skal jobbe for. Skal vi assimilere eller integrere? Er det et mål at flerkulturelle skal komme inn i kulturlivet på de premissene majoritetssamfunnet setter, eller skal de fortelle sine historier slik de vil selv?
Jeg mener det er viktig at vi ikke deler kunst-og kulturfeltet inn i «de flerkulturelle» og «de etniske norske». Det er ingen god idé i det polariserte politiske ordskiftet vi har i dag.
Hvis man opererer med en oppfatning om «oss og dem», vil mangfold i kunsten alltid oppfattes som noe spesielt. Dette kan føre til at man kun slipper inn de som deltar i kulturlivet på majoritetens premisser. Det kan tenkes at det medfører at kunstnere med innvandrerbakgrunn må inngå kompromisser for å få innpass i miljøet. Dette kan føre til at vi går glipp av viktige historier som gjenspeiler samfunnet. Det er viktig at mangfold normaliseres, at minoritetsaktørene kommer inn som en del av det ”ordinære” kunstfeltet på samme premisser som alle andre.
Særskilte tiltak
Oppfatningen jeg hadde før jeg startet arbeidet med reportasjen var at mangfold i kulturen finnes, men at det for det meste opptrer som et særtiltak for det flerkulturelle. Oppfatningen har ikke endret seg.
Fortsatt står kulturelt mangfold på utsiden, det tas ikke med i det ”ordinære” kulturlivet og blir nisjetiltak for spesielt interesserte.
Mangelen på mangfold i kulturlivet er et samfunnsproblem. Vi går glipp av ressurssterke personer, historier og perspektiver som det flerkulturelle samfunnet kan gi oss.
Å normalisere mangfold i kulturlivet er en utfordring som er vanskeligere å løse enn man skulle tro.
—
Kommentarer skrives av redaksjonens medlemmer. Teksten står for forfatterens egen regning og representerer ikke nødvendigvis Utrops synspunkter.
